Grådighet på ville veier

Finanskrisen

To prosjektledere ved Civita, Ulla Fjeldstad og Mathilde Fasting, ønsker i Morgenbladet 13. mars å «argumentere for at grådighet er naturlig og kan være sunt». I forsøket på å begrunne påstanden glir de frem og tilbake mellom grådighet og «egeninteresse», og knytter sistnevnte til Adam Smiths kjente tese om at «egennyttige motivkrefter resulterer i en generell velstandsøkning» som «kommer også de fattige til gode».

At det er en vei fra private laster til offentlige dyder er en forestilling like gammel som privatkapitalismen. Eller enda litt eldre: heri det snedige ved undertittelen på Albert Hirschmans innflytelsesrike bok The Passions and the Interests, nemlig Political Arguments for Capitalism before its Triumph. Tradisjonelt ble drifter og lidenskaper betraktet som nedbrytende. Men fornuften, hvis tildelte rolle var å temme lidenskapene, synes å mangle den praktisk-moralske kraft som var påkrevet. Hirschman viser hvordan flere tenkere i England og Frankrike på 1600- og 1700-tallet håpet å komme ut av dette dødvannet ved å innføre en tredje kategori: interesse. Håpet var at «interesse» ville bidra til å frembringe det beste hos de to. Formidlingen gjennom interesse ville legge en demper på de ellers rå lidenskapene og forme dem slik at de ble kontrollerbare for fornuften og samtidig, i sine aggregerte virkninger, til gunst for samfunnets velstand. «Egeninteressen» anses i dette bildet som en veloverveid og mild egenkjærlighet.

Fjeldstad og Fasting synes å være i tråd med Hirschmans analyse når de skriver: «Markedssamfunnet fremhever egenskaper som måtehold, tillitsfull adferd og langsiktighet i relasjoner»; «markedet forutsetter egendrift og egeninteresse, men ikke grenseløs grådighet». Så langt, så godt, kunne man mene. Men innlegget holder ikke hva det lover. Det gis ingen begrunnelse for utgangspåstanden om at grådighet er naturlig og kan være sunt. I stedet gjemmer prosjektlederne seg i resten av innlegget bak abstrakte og vage formuleringer om marked og egeninteresse.

For å vri på flisa: Hvordan kunne man argumentere mot det som påstås om grådighet? Vil observasjonsbaserte funn om at ikke alle tre- eller tolvåringer synes å oppvise adferd som røper grådighet, gjelde som falsifisering? Og vil påstanden om at grådighet «kan» være sunt anses som reddet, selv om vi skulle finne ut at grådighet i 99 av 100 tilfeller er usunt? Hva med sosialiseringens betydning for hvilke angivelig «naturlige» drifter som fremmes eller hemmes? Hva med tidsepokens og kulturens rolle i å tolke og evaluere en bestemt slik drift som positiv eller negativ?

Jeg mistenker at en tydelig begrunnelse uteblir fordi bevisbyrden er for stor. La meg gå til Aristoteles for å antyde hvorfor.

Aristoteles tilhører en fremdeles svært innflytelsesrik tradisjon som hevder at grådighet (pleonexia) er en rendyrket egoistisk motivasjon; grådighet er intet mindre enn den felles rot til de ulike formene for urettferdighet som Aristoteles diskuterer i bok V av Den nikomakiske etikk. Kort sagt, for Aristoteles vil en påstand om at grådighet er godt eller sunt fremstå som en contradictio in adjecto, en begrepsmessig selvmotsigelse. Det paradigmatiske tilfellet er en aktør som tilstreber en fordel eller et gode han ikke rettmessig har krav på, eller som, negativt vendt, skyr en byrde eller en forpliktelse han ikke rettmessig kan sette til side. Den grådige kalles sådan fordi adferden tyder på at han tenker utelukkende på egen fordel og gjennom sine handlinger vil kare til seg mest mulig. Grådighet som adferd skaper ubalanse i det sosiale og springer ifølge Aristoteles ut av en ubalanse i aktørens sjelsliv. Å bekjempe disposisjonen for grådighet er en primær oppgave i danningen av den enkeltes moralske karakter og for et samfunn opptatt av likhet i fordelingen av goder så vel som byrder. Utagert grådighet setter den sosiale og politiske likevekt i fare, trigger de berørtes harme og indignasjon, nærer mistillit og avstedkommer moralsk fordømmelse, fulgt av legale sanksjoner i særlig alvorlige tilfeller.

Alan Greenspan, i nær tyve år sjef for den amerikanske sentralbanken, forklarte seg om finanskrisen i en høring i Kongressen 23. november i fjor. Han uttalte seg som en som lenge, altfor lenge, var blendet av ideologisk klokkertro på den miks av grådighet og egeninteresse som Fjeldstad og Fasting gir slik optimistisk tilslutning til i sitt innlegg. De kan fortelle at forfatteren av en bok om finanskrisen, George Cooper, under et besøk i Oslo nylig understreket at «greed is necessary for growth». Cooper skal ha forsikret at «han vil arbeide videre med problemstillingen».

Det må han gjerne gjøre. Han tar, forsiktig sagt, fatt på en stor bestilling. Som del av Coopers forarbeid kan bøkene til økonomene Herman Daly og Bob Costanza anbefales. Han bør også, som en førsteprioritet, gjøre noe de to fra Civita dessverre unnlater i sitt forsvar for grådighet: å inndra empiri fra den virkelige verden anno 2009. Å hevde, i dette Herrens år, at grådighet er nødvendig for vekst, er i beste fall en forskyvning av en forkjært påstand og dens tilhørende bevisbyrde. For hvor bra er videre vekst? Og hvis vekst ikke er bra – i alle fall ikke for den begrensede kloden den skal finne sted på, for a start – hvorfor skulle da det som motivasjonelt bidrar til mer av den være bra? Det kan synes som det som er ment som et pro-argument ved realitetstesting, for ikke å si en smule økologisk overprøving, viser seg som det motsatte.

Arne Johan Vetlesen

Professor i filosofi, UiO