«Med hvilken rett herjer du på havet?» skal Aleksander den store ha spurt en tilfangetatt sjørøver. «Med den samme retten som deg, men fordi jeg gjør det med en liten skute kalles jeg sjørøver, fordi du gjør det med en stor flåte kalles du keiser,» var svaret han fikk.
«Sjørøveri» er like gammelt som sjøbåren handel, men som anekdoten antyder: voldsbruk på havet er ikke per definisjon sjørøveri. Hva som vurderes som sjørøveri har alltid vært knyttet til legitimitetsspørsmål, til aktør(er) med definisjonsmakt og til et objekt som utfordres av voldsbruken. En bevissthet om sjørøveriets historiske meningskontekster er sentralt, ettersom forenklede antagelser om historisk kontinuitet overskygger unike kontekstuelle faktorer som trengs for forståelse av dagens spesifikke problem, og dermed legger grunnen for dårlig tilpasset politisk respons. Sjørøveriet kan inndeles i tre kategorier:
1. Klassisk sjørøveri
Når man møter sjørøveriet i filmer og bøker, er det stort sett innenfor en tidsperiode fra 1492 til omtrent 1730. I den første delen av denne perioden delte Spania og Portugal, med pavelig velsignelse, verdenshavene mellom seg. Når de engelske «Sea Dogs», Sir Francis Drake og Sir Walter Raleigh med flere, rundt 1600 kastet seg over spanske skip med full støtte fra den engelske kronen, ble de av spanjolene definert som sjørøvere. Spanske myndigheter forsøkte å utøve definisjonsmakt, og det objektet som var truet var det spanske hegemoniet vest for den spansk-portugisiske delelinjen. Dette forsøket var fullstendig mislykket.
Rundt midten av 1600-tallet endret situasjonen seg. Suverene stater hadde tilrevet seg mesteparten av kontrollen over legitim voldsbruk, og fra dette tidspunktet ble sjørøveri noe som ble knyttet til kriminelle, desertører og de som falt utenfor. Dette er også perioden for musketter, piratbukser, treben og snakkende papegøyer, i hvert fall i den moderne populærkulturen. I disse årene finner vi også en gradvis eliminering av rent sjørøveri, til fordel for et system med kapere med statlig kaperbrev. Undertrykkingen av det karibiske sjørøveriet rundt 1730 var et viktig skritt i den moderne statens konsolidering og monopolisering av tvangsmakt. Definisjonsmakten lå i denne perioden i samfunnet av europeiske stater, og objektet som var truet var deres krav på voldsmonopol.
2. Kolonialt sjørøveri
Delvis parallelt med det klassiske sjørøveriet finner vi en annen form for voldsbruk på havet, som etter 1730 gradvis overtok som referanseobjekt for begrepet «sjørøveri». De såkalte korsarene, som allerede hadde plaget Europa i flere hundre år, var ikke som sjøulkene i Det karibiske hav, men bodde i byer med legitime herskere langs den nordafrikanske kysten. Disse sjørøverne var med andre ord mer som Drake og Raleigh, i og med at de var legitime soldater i tjeneste hos en «evig» fiende. Ikke desto mindre ble de i løpet av 1700- og 1800-tallet i stadig større grad referert til som sjørøvere. Det faktum at en ikke ubetydelig andel av dem var europeere, som på samme måte som sjørøverne i Karibia vendte ryggen til Europa, gjorde koblingen enklere.
Ettersom det etter 1730 ikke var noen klassiske europeiske sjørøvere igjen å sammenligne dem med, kom betydningen av sjørøveri til å endres til å dekke enhver aktør som sto i veien for europeisk herredømme på havene. Definisjonsmakten lå fortsatt hos de europeiske statene, men det som var truet var ikke lenger voldsmonopolet, det var europeisk herredømme på havene (subsidiært europeernes rett til å seile fritt under eget flagg). Med tiden kom europeisk herredømme på havene til å minne mye om britisk herredømme på havene, men uten å forandre den underliggende logikken.
Selv om de tidligere formene for europeisk sjørøveri og det senere ikke-europeiske sjørøveriet er ganske tydelig forskjellige både i form av de respektive referanseobjektene (hvem som ble kalt sjørøvere) og de muliggjørende forutsetningene, så kan de i noen grad knyttes sammen av statssystemets hierarkiske natur. Europeere interagerte, basert på prinsippet om suveren likhet, men så på ikke-europeere og den ikke-europeiske verden som hierarkisk underordnet den privilegerte europeiske sfæren. I den første konteksten var sjørøverne europeere som rømte fra det gjennomregulerte europeiske livet og levde i en grensetilstand med kriminelle bander og fjerne fordervede utposter. I den senere konteksten var ikke-europeiske sjørøvere enhver som europeere ønsket å legge under kolonial styring. Med et par unntak har dette synet på sjørøveri vedvart.
3. Samtidig sjørøveri
Og hva så med fenomenet som er kjent som «somalisk sjørøveri»? Som Morten Bøås beskriver mer inngående i siste nummer av tidsskriftet Internasjonal Politikk er «sjørøveriet» noe av en vekstnæring i et land uten statsmakt. «Sjørøverne» opererer i småbåter fra somaliske havnebyer, med relativt enkle våpen, og straks de får tatt kontroll over skip, får det hele karakter av en kaprings- og gisselsituasjon. Målet er å tvinge rederiene til å betale for frigivelse av skip og mannskaper.
Den totale voldsbruken er stort sett svært begrenset. I de tilfellene hvor «sjørøvere» har kommet i kontakt med marinefartøyer, har utfallet hittil vært helt entydig negativt for «sjørøverne». I motsetning til i de tidligere periodene finnes det ikke noe klart objekt som er truet. For det globale handelssystemet er kapringene ingen eksistensiell trussel. Det som trues, er heller en form for terskelverdi for forsikring og generell drift, forsterket av hvor viktige sjørutene gjennom disse områdene er. Det er heller ikke klart hvem som har definisjonsmakten. Forskjellige stater har inntil videre valgt forskjellige reaksjonsformer, og det er de globale nyhetsmediene som sterkest har fremmet sjørøvermetaforen.
Når det ikke er klart hvem som definerer trusselen og heller ikke hva det er som er truet, blir det åpenbart at problemet ikke er et reelt sikkerhetsproblem, men en konsekvens av legalt, konseptuelt og strategisk rot. Overskrifter i pressen går gjerne inn for tøffe tiltak som å senke båtene og tvinge «sjørøverne» til å gå planken, men dette er bare en overfladisk konsekvens av at man sammenligner dagens anti-sjørøveritiltak med sjørøverjakt i hine dagers Karibia. Slike kortslutninger tar ingen som helst hensyn til den kognitive konteksten slike uttalelser faller innenfor. I den nåtidige konteksten er somaliske «sjørøvere» sjørøvere bare i henhold til ett eneste kriterium: handlingene utføres av bevæpnede menn i båter.
Romantiske sammenligninger med hine dagers Karibia tilslører dessverre mer enn de opplyser, gitt at de vurderer sjørøveri bare i tråd med retorisk kontinuitet heller enn i tråd med kognitive forskjeller. Sett fra den enkelte somaliske «sjørøvers» motivasjon, nok penger til å unnslippe fattigdommen og underutviklingen i dagens Somalia, blir somalisk «sjørøveri» i mindre grad en trussel mot handel og globalisering enn en funksjon av det samme.
Douglas Bulloch er forsker ved London School of Economics og Halvard Leira er forsker ved Nupi. Kronikken er basert på en artikkel i siste nummer av tidsskriftet Internasjonal Politikk.