Etikk og Allah
Stadig oftere er vi vitner til ordskifter om etiske problemstillinger der en religiøs (islamsk
eller kristen) argumentasjon er en av flere stemmer i debatten. Ekteskapsloven, prinsipielle
spørsmål knyttet til assistert befruktning, abort og eutanasi representerer noen av disse
feltene. Kan vi ta hensyn til standpunkter som er fundert på Gud eller Allah, eller har disse
utsagnene, avledet av en religiøs forståelse av mennesket, suspendert seg selv fra å bli tatt seriøst?
Jeg mener at vi trenger argumentene både fra en sekulær begrunnet etikk og en religiøst
begrunnet etikk. Mange mennesker tror på Gud, og begrunner sin etikk ut fra denne troen.
Å slå bena under en religiøs begrunnelse for etikken er uheldig. I debatten om aktiv dødshjelp undrer det meg at det er liten forståelse for at et kristent standpunkt mot aktiv dødshjelp kan ha like stor eksistensberettigelse som et sekulært standpunkt for aktiv dødshjelp. Jeg kan godt forstå de som mener at en religiøs begrunnelse mot eutanasi overkjører respekten for den personlige autonomi. Men slik er det: Å hjelpe et annet menneske med å ta sitt eget liv kommer i konflikt med troen på at bare Gud kan bestemme når et liv skal avsluttes.
I en kristen eller islamsk antropologi er mennesket ikke autonomt. I den kristne troen
vurderes mennesket svært høyt: Mennesket er ønsket av Gud og skapt av Gud. Dette vitner Bibelen om. I salmenes bok, Salme 8, presenteres en av hjørnesteinene for en kristen antropologi: «Du gjorde ham (mennesket, min anm.) lite ringere enn Gud og kronet ham med ære og herlighet. Du gjorde ham til herre over dine henders verk, alt la du under hans føtter.»
I en kristen etikk er Bibelen en av flere premissleverandører, og i en bibelsk logikk er livet gitt av Gud. Jeg er ikke opphavet til mitt eget liv og er derfor ikke autonom. Gud skaper skillet mellom liv og død, det gode og det onde. Jeg er altså ikke herre over mitt eget liv, så merkelig det enn må høres ut. Gud er livets herre og bare han kan regjere over dødsprosessen. For en kristen er det umulig å kjøpslå med denne gammeltestamentlige innsikten, og i Det nye testamente ser vi at Jesus befester den kristne guden som livets herre ved at han overvinner døden.
Mange mennesker tror på dette, og Siv Jensen og andre må snart forstå at mange muslimer
og kristne tenker radikalt annerledes om eutanasi nettopp på grunn av troen på Gud som livets herre. Det er ikke slik at jeg som kristen legger av meg disse trosaspektene før jeg ytrer meg moralsk. Jeg tar troen med meg i alle diskusjoner som angår samfunn, politikk, etikk og moral. På samme måte kan jeg heller ikke kreve at en humanetiker eller en antroposof skal legge av seg sitt syn på mennesket som et sjelelig og åndelig vesen, et vesen som
skiller seg skarpt fra for eksempel en bille, før han ytrer seg moralsk om at det er galt å drepe et
annet menneske.
Det å bruke Bibelen som en verdinorm i aktuelle diskusjoner om eutanasi og abort, synes å falle mange tungt for brystet. Men jeg har enda til gode å forstå hvorfor dette skulle være mer ufornuftig enn å fundere de moralske avgjørelsene på andre verdier, som nestekjærlighet, respekt, godhet og rettferdighet. Flere av disse verdiene stammer fra en jødisk-kristen verdensanskuelse og kan meget godt fortolkes i lys av Gud som premissleverandør for etikk og moral.
Eskil Skjeldal
Prestevikar i Lofoten prosti