Krigshistorie
Debatten omkring etterkommere av NS dreier seg stadig om sorgprosesser, forsvarsmekanismer og offerroller. Burde det ikke i stedet være ettertidens anliggende å finne ut hva som egentlig skjedde? Burde man ikke analysere og prøve å se ting i perspektiv? Etter krigen ble det skapt et bilde av «det godes kamp, mot det onde», men stemmer det?
Problemet er at de som ønsker å sementere et slikt bilde, gjerne ser på Stalin som en representant for «det gode». Slik var det ikke. En russisk offiser skal ha sagt: – Vi hadde valget mellom to djevler, og vi valgte ham som snakket russisk. Krigen resulterte da også i tragedie for Øst-Europa. Kald krig for Vesten.
Man kan, sikkert med rette, påpeke at nazismen var en så avskyelig ideologi at intet anstendig menneske burde «ta i den med ildtang» eller på noen måte kompromisse med den. Problemet er at det står sterkt i strid med de vurderinger, og den pragmatisme, som rådde både før og under krigen.
Etter den russiske revolusjonen fryktet de vestlige demokratiene kommunismen, også det med rette. Bolsjevismen var ikke bare et russisk anliggende. Alle vestlige land hadde store grupper kommunister innenfor sine grenser som ventet på verdensrevolusjonen, og som i Sovjet hadde vist at de kunne gripe makten fra en mindretallsposisjon. Marerittet før krigen var et kommunistisk Tyskland i allianse med Sovjet. Det var denne frykten som i utgangspunktet banet vei for Hitler, og førte til at han uforstyrret kunne hjelpe Franco. England og Frankrike foretrakk et fascistisk styre fremfor et kommunistisk.
Kommunistene var heller ikke fremmede for å kompromisse. I utgangspunktet var de svært antifascistiske. Men etter pakten med Stalin i 1939, la bolsjeviker i øst, så vel som i vest, skylden for krigsutbruddet på vestmaktene, og deres «imperialistiske krig». Sovjetavisen «Izvestia» erklærte at «en ideologisk krig mot nasjonalsosialismen ville være det rene vanvidd». Stalin forsynte da også Hitler med råvarer under hele felttoget mot de vestlige demokratiene. Da han senere angrep lille, demokratiske Finland, støttet også norske kommunister overfallet.
Også før krigen hadde Stalin utgjort en trussel mot våre nordområder, som han trengte for å pleie sine interesser i Atlanterhavet. Frykt og hat mot bolsjevikene var der lenge før det tyske overfallet, særlig blant bondefolkningen som var kjent med Stalins kollektivisering av landbruket.
Etter at kampen var innstilt i Norge, valgte noen nordmenn, og all ære til dem, å slåss konsekvent og kompromissløst mot invasjonsmakten fra første dag, uten å skjele til mer pragmatiske løsninger. Det gjorde derimot mange andre. De ledende mennene i Norge som ikke hadde flyktet, med Stortingets presidentskap i spissen, startet forhandlinger med nazistene med henblikk på en ordning som innebar avsettelse av vår lovlige valgte konge og regjering. Regjeringen i London, bortsett fra kongen og Trygve Lie, vurderte også en forhandlingsløsning med Tyskland. De fleste nordmenn, som svenskene, tilpasset seg livet under nazismen, inntil det ble klart at tyskerne tapte. Da ble de gode antinazister.
Man kan ikke sidestille dem som sloss på østfronten med for eksempel Rinnan-banden. De som meldte seg til tjeneste i øst, ble drevet av hat mot en diktator som OSSE akkurat i disse dager har likestilt med Hitler. I den norske legionen, som i utgangspunktet skulle vært et rent norsk foretagende, var mange ikke engang medlemmer av NS. Dessuten nektet avdelingen å avlegge ed om lojalitet til Hitler før det ble presisert at den bare gjaldt i kampen mot Bolsjevismen.
Frontkjemperne kan nok beskyldes for «å la hensikten hellige middelet», men det var langt fra noe unikt under krigen. Etter Stalins angrep på Finland i 1940, da statsledere i vest talte på knappene for å bestemme seg for hvilken djevel som skulle være hovedfienden, og hvem de eventuelt skulle samarbeide med, etterlyste paven en felles front mot «nazikommunismen». Det burde ideologisk og etisk sett vært det riktige standpunkt, sett fra de vestlige demokratienes ståsted. Slik ble det aldri. De allierte, Norge inkludert, gjorde som kjent felles sak med Stalin. Det smakte nok vondt, men ingen har bebreidet dem det. Å gå ut med navn og bilde av frontkjemperne bidrar ikke til sannhet, bare til å demonisere en gruppe og å forsterke det bildet som passer venstresiden i norsk politikk.
Kai H. Nielsen Journalist – og med en bestefar i NS.