Dødshjelp
Det er opplest og vedtatt at et flertall i befolkningen er tilhengere av å legalisere aktiv dødshjelp. Cirka 70 prosent svarer «ja» i spørreundersøkelser. Disse undersøkelsene bør imidlertid tolkes med varsomhet. En ting er at spørsmålsstillingen ofte er ledende og villedende. Spørsmålene bygger ofte på premisser som ikke nødvendigvis stemmer med de situasjonene der aktiv dødshjelp er aktuelt i virkeligheten. For eksempel spørres det ofte om en pasient med «uutholdelige smerter», enda undersøkelser viser at nettopp smerter kommer langt ned på listen over motiver for å be om aktiv dødshjelp hos dem som faktisk ber om det. Derimot dominerer smerter som akseptabelt motiv når unge, friske mennesker debatterer aktiv dødshjelp.
Spørsmålene har ofte en klausul om at pasienten har bedt om aktiv dødshjelp gjentatte ganger, en «innstendig oppfordring», en «fast overbevisning». Men i virkeligheten er mennesker som søker døden sterkt preget av ambivalens, de vakler i sin overbevisning. Selv om vi skulle godta at de i stunder har et genuint ønske om å få dø (vi leger som har med disse pasientene å gjøre opplever det ikke slik, vi opplever at utsagn om å få dø oftere er et utbrudd av fortvilelse, eller en appell om mer hjelp, lindring og omsorg), så veksler altså dette ønsket med en motivasjon for å leve videre, holde ut plagene, klamre seg til de lyspunktene som fortsatt finnes. Dette ser man hos suicidale pasienter generelt, og man ser det hos pasienter i terminalfasen av kreftsykdom.
Men folk flest er altså tilhengere av legalisering. Mon det? I for eksempel MMIs undersøkelse fra 2007 var rundt 70 prosent for legalisering. Men ser man på tallene var bare 20 prosent «helt for», 50 prosent var «delvis for». Man kan ikke «delvis» ta et menneskes liv. Det å utføre aktiv dødshjelp er en alvorstung og irreversibel handling. Man skal være sikker i sin sak før man utfører den. Jeg mener man må være mer enn bare «delvis for» hvis man skal legalisere aktiv dødshjelp. Min personlige erfaring er at folk flest bare har tenkt delvis gjennom spørsmålet, og at de ganske fort får et mer nyansert syn på saken hvis de møter motforestillinger.
Kari Vigeland, som har brevvekslet om dødshjelp i Morgenbladet i sommer, har tidligere hevdet at oppslutningen om aktiv dødshjelp øker jo mer spørsmålet blir debattert. Jo mer folk får vite, jo mer positive blir de. Det kan ha sammenheng med hva slags informasjon folk får. I dette ordskiftet for eksempel, har Frp-leder Siv Jensen hevdet at «passiv dødshjelp innebærer at pasienter sultes til døde» (en hårreisende påstand som viser at hun mangler innsikt i pleien av terminale pasienter). FpUs Ove Vanebo hevder at «aktiv dødshjelp pågår i dag, i det skjulte» (tall fra 2002 viste at kun en prosent av norske leger har gitt aktiv dødshjelp, og da bare en eller få ganger i løpet av karrieren). Utallige blogginnlegg krever at «vi må slippe å holdes kunstig i live mot vår vilje» (norsk lov og legeetikk gir pasienten rett til å kreve, eventuelt gjennom et livstestamente, at «kunstig» livsforlengende behandling avsluttes). Slik debatten pepres med villedende påstander, er det ikke rart om folk ytrer seg positivt om aktiv dødshjelp.
Et sentralt punkt i alle forslag om aktiv dødshjelp er at det skal omfatte kun et begrenset antall mennesker, «en håndfull mennesker i året», «ekstreme tilfeller». Men erfaringen fra Nederland, en moderne europeisk velferdsstat der eutanasi har vært en del av helsetilbudet i 30-40 år, viser at det langt fra er sjeldent. Nesten 2 prosent av dødsfallene i Nederland skjer gjennom eutanasi, 2500 mennesker årlig. Omsatt til norske forhold tilsvarer det 6-700 dødsfall i året. I Norge har vi årlig cirka 500 selvmord, omtrent ti ganger så mange selvmordsforsøk, og et stort antall mennesker som lever med selvmordstanker og fysisk og sjelelig lidelse. Det er mange som vil kunne benytte seg av retten til en verdig død, hvis aktiv dødshjelp blir legalisert.
Jeg tror en god del av de 50 prosentene som var «delvis for» i MMIs undersøkelse ville blitt betenkt hvis de ble presentert for disse tallene.
Morten Horn Overlege, Nevrologisk avdeling, Oslo Universitetssykehus Ullevål
@Sitat IDE: