Multikulturalismen
Hvis det moderne identitetsproblemet handler om hvordan man skal konstruere en identitet og holde den fast og stabil, dreier det postmoderne identitetsproblemet seg primært om hvordan man skal unngå tilstivning og holde mulighetene åpne.
Zygmunt Bauman
Det liberale prosjekt er dobbelt og paradoksalt: På den ene siden forsvarer liberalismen den enkeltes rett til selv å ta stilling til, og ansvar for, sine livsvalg. På den andre siden forutsetter denne valgmuligheten en bestemt samfunnsmodell, nemlig det liberale samfunnet. Som Bernt Torvild Oftedal minner om i en kommentar til undertegnede (Morgenbladet 21. august), kan dette samfunnet få autoritære trekk ved å desavuere tradisjonelle verdier og religiøse overbevisninger.
Utallige avisoppslag om flerkulturalitet i Norge og Europa viser at illiberale personoppfatninger, som kan være forankret i dype historiske og kulturelle tradisjoner, vanskelig oppnår legitimitet i et samfunn der enkeltpersonens autonomi og valgfrihet anses som den høyeste verdien.
Sosialfilosofer og andre har foreslått flere typer løsninger på dilemmaet. Debattene mellom liberalere (som er noe annet enn liberalister) og kommunitarister tydeliggjør de viktigste frontene. Forenklet kan man si at den egentlige kulturkampen (som altså ikke handler om genenes rolle i menneskets ontogenese) utspiller seg mellom to typer sosiale ontologier. De kommer blant annet til uttrykk slik:
Frihet Trygghet
Fremtid Fortid
Impulser Tradisjoner
Individ Gruppe
Valg Skjebne
Endring Kontinuitet
Blanding Renhet
Liberalisme Kommunitarisme
Føtter Røtter
Et flerkulturelt samfunn der identitetsgruppene betraktes som separate og avgrensede, består av grupper som befinner seg til høyre i denne tabellen. I sin rene form representerer multikulturalismen en slik modell, der samfunnet som helhet (summen av gruppene) holdes sammen av et tynt lim, et sett fellesnevnere som forteller hvor man skal sende selvangivelsen og når man skal stanse på rødt lys, men som ikke gir svar på eksistensielle spørsmål. Disse spørsmålene, og behovet for ontologisk trygghet, kan derimot håndteres av gruppene som utgjør storsamfunnet.
Multikulturalismen forsvarer altså kommunitaristiske verdier og praksiser med liberale midler. Dens største problem er kanskje at den gir enkeltpersoner få fluktmuligheter. De blir svikere, frafalne, forrædere, og så videre, dersom de ikke følger tradisjonens dreiebok. Kulturradikalere som Shabana Rehman og Amal Aden har på liberalt grunnlag kritisert denne tendensen blant minoriteter i dagens Norge.
Det er videre en risiko for at gruppene lukker seg hermetisk og får begrenset kontakt med omgivelsene og liten tilhørighetsfølelse i storsamfunnet. Den samfunnsmessige solidariteten blir svak, og begrepet «parallellsamfunn» er nærliggende.
Den liberale, individualistiske ontologien har også sine problemer, først og fremst ved å desavuere tette, forpliktende verdi- og kulturfellesskap som bakstreverske. Dermed kan den oppleves som et angrep på selve personligheten, som jo kan erfares som uløselig forbundet med en bestemt religiøs overbevisning eller kulturell tradisjon. Dette er de kulturkonservatives syn, som finnes iblant annet religiøs, etnisk og nasjonalistisk tapning.
I en viss forstand har liberalerne de mest uangripelige argumentene i den komplekse virkeligheten vi nå lever i. Menneskerettighetene blir en fellesnevner for de ellers mer eller mindre løsrevne individene. Tradisjonens tvang avvises som en trussel mot personens autonomi. Det lyder som musikk i et (post) moderne menneskes ører. Imidlertid er det også lett å være enig i at kommunitaristene har den beste sosialteorien, ettersom de argumenterer for at personer bare kan realisere seg selv i et sosialt og kulturelt fellesskap, altså at gruppefellesskap er en forutsetning for individualitet.
Typisk er fire idealtypiske modeller representert i debatten: Nasjonalismen, liberalismen, multikulturalismen og hybriditetstenkningen.
Nasjonalismen, om den ikke er etnisk eller rasistisk, inkluderer alle som i teori og praksis slutter opp om nasjonens mythos og ethos. Derfor kan den være like inkluderende som ekskluderende. Uansett er prisen å betale for nykommere å gi avkall på det de var. Liberalismen forutsetter, som nevnt, et individualistisk menneskesyn der valgfrihet er høyeste verdi og menneskerettighetene en fellesnevner. Problemet er at fellesskapet kan bli for svakt selv om liberalismens individer har mye felles, først og fremst oppslutning om de liberale prinsippene. Multikulturalismen gjør også samfunnets lim tynt, selv om hver gruppe er tett integrert. Hybriditetstenkningen bejubler på sin side blandingen, men er skeptisk til tradisjonen. I lys av disse fire alternativene fremstår sekularismen (slik den blant annet presenteres i Sindre Bangstads Sekularismens ansikter) som et interessant utgangspunkt, ettersom den gjør både religiøse og ikke-religiøse verdensbilder legitime.
Sekularisme er ikke et tilstrekkelig grunnlag for et samfunn, den angir bare formale prinsipper for samhandling, et utvidet sett trafikkregler og maler for kommunikasjon. Substans er også nødvendig for å skape en forpliktende vi-følelse. Det vanskelige spørsmålet, og her tror jeg ingen skal hevde at de har noe endelig svar, består i hva denne substansen kan utgjøre i et samfunn som rent faktisk er verdipluralistisk. Sport er ikke tilstrekkelig, og religion er for tiden ikke et aktuelt alternativ.
Sigurd Skirbekk reiser vesentlige spørsmål om sosial integrasjon, men skriver samtidig som om flerkulturalitet kunne velges bort, hvilket neppe er realistisk. Oftedal synes å forveksle form med innhold i sin kritikk av sekularismen: Det er ingen ting som tilsier at man ikke kan argumentere for økologisk ansvarlighet eller mot nye samlivsformer i et verdipluralistisk samfunn. Derimot må man være forberedt på å møte motstand, ettersom det finnes alternative synspunkter basert på andre erfaringer, verdier og sosiale praksiser. Denne situasjonen kan man like eller mislike, men den vil neppe forsvinne med det første.
Thomas Hylland Eriksen Forskningsleder, CULCOM, Universitetet i Oslo