Kulturkamp i akademia
I et stort oppslag om kriminologi 9. oktober sier Leif Petter Olaussen ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi blant mye annet: «Det er ingen som har forsket på fengsler siden han [Thomas Mathiesen] gjorde det i 1965.»
Jeg takker for denne sjenerøse henvisningen til min gamle doktoravhandling. Jeg kan bekrefte at jeg var i to sammenhengende år på Ila sikringsanstalt, som det den gang het, og brukte observasjoner, intervjuer, spørreskjemaer med videre, som ga grunnlag for boken.
Jeg fristes over evne, og minner Olaussen om en annen bok i fengselsforskning som jeg utga i 1971, seks år etter min første Ila-studie (boken het Across the Boundaries of Organizations), der jeg brukte lange intervjuer med ansatte i to store norske fengsler (Ila og daværende Botsfengslet) om deres kommunikasjonspraksis, og fant mønstre som i hvert fall jeg syntes var interessante.
Det må tydeligvis være tillatt for en forsker å glemme av og til.
Men jeg har jo gjort litt annet også, i de 44 årene som har gått siden min doktoravhandling kom ut. I 41 av årene har jeg, som Olaussen godt vet, kontinuerlig deltatt i kriminalpolitisk arbeid, i nært samarbeid med fanger, i foreningen Krom. Av fangene, og til sammen må det ha vært snesvis for ikke å si hundrevis av dem gjennom tiden, har jeg fått et bredt erfaringsgrunnlag for å si noe om fengsler, hvordan fengslet oppleves og hvor nytteløst det er som sanksjon. En stor del av dette har vært hva jeg kaller aksjonsforskning. Det har resultert i mange publikasjoner. I en tidlig fase observerte og analyserte jeg noen omfattende fangestreiker, med forhandlinger mellom fanger og myndigheter, i Sverige (jeg fikk delvis anledning til å sitte ved bordet og notere i de lange dagene forhandlingene fant sted). Streikene og forhandlingene vakte enorm oppsikt i Sverige, og resulterte for meg i en bok.
Etter mitt skjønn har Olaussen et nokså snevert vitenskapssyn, et snevert syn på hva forskning er. For ham teller derfor kanskje ikke slik langvarig og inngående erfaring, med aksjonsforskning som genererer ny forståelse, som «forskning». Jeg mener i tilfelle det motsatte, men ut over det må jeg minne Olaussen om at det naturligvis finnes studenter som har engasjert seg i fengselsforskning. Studentavhandlinger dekker et vidt spekter av temaer, blant annet forskjellige sider ved fengselsforskning. Siden Olaussen sier at ingen har forsket på fengsler siden 1965, konkluderer han kanskje at dette er forskning av lavere klasse, som ikke bør regnes med. I tilfelle mener jeg også her det motsatte. Flere er gode avhandlinger.
Jeg nevner som eksempel en masteravhandling i 2005 av Monica Svendsen, som baserte seg på intervjuer med fanger på Ila, men også observasjon (veiledet av meg). Hun sammenlignet for øvrig mine resultater fra 1965 med en hovedfagsavhandling, igjen bygget på intervjuer på Ila, i 1986 og sine egne resultater i 2005, tre punkter i en fengselsanstalts historie. Hun kunne vise viktige likheter i hvordan fangene opplevde fengselslivet, tross store endringer i lovgivning og system: et vesentlig resultat.
Det er synd ikke Olaussen går frem med en litt større grad av sannhetsgehalt når han kritiserer forskningen ved sitt eget institutt.
Thomas Mathiesen
Professor i kriminologi, UiO