Karikaturene
Alf van der Hagen er opptatt av kulturalismedebattens underholdningsverdi («Examen idioticum», 20. november). Muhammed-karikaturene er dårlige og Jyllands-Postens Flemming Rose imponerer ikke med sitt vidd.
Men utvilsomt er Dag Solstad vittig når han mobiliserer sin litterære briljans for å håne folk som forsvarer ytringsfriheten. Det er tydelig at han ikke liker trynet på dem. Men, spør man seg, er trynefaktoren virkelig det grunnleggende motivet hos ham? Kanskje er det bare utløsende? I så fall, hva kan ellers bevirke at en forfatter forholder seg til ytringsfrihet slik Solstad gjør? Redaktør van der Hagen bidrar ikke til avklaring, men finner Solstads hånende briljans så underholdende at han siterer den grundig. Her kan det gjenopptrykkes, for dette er kulturell selvkritikk, ikke forkastelig kritikk av de andre. I lys av teksten «Examen idioticum» fremstår Solstad og van der Hagen som «andre» så det holder for meg. Antagelig vil ingen av dem forvente at de følgelig gis et særskilt vern, at de av den grunn omtales med varsomhet. I praksis er vi jo enige om at andre må kunne omtales røft, riktignok ikke slik at det nærmer seg Martin Luthers polemiske språk. En slik tone er utenkelig i pressen i dag. Vi er alle blitt fintfølende.
Kulturalisme (derunder multikulturalisme) er et mangehodet troll som portretteres og analyseres utførlig i Eriksens og Stjernfelts Adskillelsens politikk (2008, på norsk 2009). En annen lærerik fremstilling er Brian Barrys Culture and Equality (2001), skrevet før 11. september og ikke fokusert på militant islamisme. Jeg tror van der Hagen har rett i at tanken om kulturers innelukkethet er blitt intetsigende. Dette anakronistiske hode er blitt hengende igjen som en rest fra sosialantropologiens klassiske studiefelter, det vil si små samfunn isolert fra moderniteten. Dagens kulturalisme er annerledes motivert. Følgende elementer synes sentrale og vitale: 1) Anti-individualisme. Individer kommer til syne som representanter for «sin kultur». Dette er en oppskrift på stereotypier. 2) Overtro på legitimerende kraft. Utsagn som «Det hører med til vår kultur» antas å rettferdiggjøre noe. 3) Statlig kultursensitivitet. Antatt påkrevde hensyn til minoriteter spiller inn i lovgivning og annen politikk.
For mindre enn ett år siden, den 19. desember 2008, publiserte Justisdepartementet pressemeldingen «Bedre vern mot hatefulle ytringer», hvor man kunne lese følgende: «Angrep på trossetningene i religioner som ikke har mange tilhengere i Norge, kan lettere enn før oppleves som et angrep på en minoritetsgruppe med særskilt behov for vern.» Også trossetninger skulle vernes! Dermed fikk vi demonstrert verdien av sivilsamfunnets evne til motstand mot statsmakten. Vi kan jo håpe at dette berømmelige anslaget mot ytringsfriheten blir stående som kulminasjonen av multikulturalistisk tenkning i Norge.
Redaktør van der Hagen har rett i at dialog med innvandrere er viktig og riktig. I dialog ligger et element av assimilering. Et skarpt skille mellom integrering og assimilering hører også med til multikulturalisme, en skarphet som innvandrere ikke har vært tjent med. Et eksempel fra samme politiske felt illustrerer. Som følge av de danske karikaturene fikk vi en demonstrasjon i Oslo, og følgende plakat ble holdt opp: «Ytringsfrihet er å si sannheten.» Det må nok kalles en misforståelse. Det er neppe tilrådelig å si at i det flerkulturelle samfunnet er vel også dette en måte å forstå ytringsfrihet på. Demonstranter som for noen år siden tenkte slik, har forhåpentlig kommet på bedre tanker nå, kanskje gjennom dialoger. De er i så fall blitt assimilert til et liberalt demokrati og trenger ikke av den grunn å forandre sitt syn på karikaturene. De kan fortsette å hevde at slikt bør forbys, slik redaktør van der Hagen kan fortsette å hevde at opplysningen godt kan få seg en omgang eller to.
Landet er naturligvis tjent med at flere mennesker med innvandrerbakgrunn blir valgt til offentlige verv på alle nivåer. Er det noen grunn til å beklage at slik makt innebærer assimilering? Innvandrere er lenge nok blitt fiksert som representanter for «innvandrerkulturer». Er det noen i dag som beklager at politisk aktive kvinner ikke unisont representerer «kvinnekultur»?
Uansett hvilken gruppe et menneske kan plasseres i, har dette mennesket rett til å bestemme i hvilken grad ens selvforståelse («identitet») knyttes til gruppen. Frigjøring fra kulturalisme handler om å innse at respekt for personer ikke er hengt opp i respekt for kultur.
Multikulturalisme står heldigvis svakt her i landet. Folk har i liten grad latt seg forvirre av statlig propaganda om det flerkulturelle. Kommer afrikanere og asiater til Europa for å gjøre verdensdelen mer fargerik? (I så fall ønskelig at urinnvånere fremhever sin hvithet.) Dro nordmenn i sin tid til USA for å velsigne kontinentet med «det norske»? (I så fall et fryktelig nederlag at etterkommerne ikke snakker norsk.) Det handler nok helst om å søke et bedre liv.
Et gnistrende oppgjør med kulturalistisk ideologi fikk vi allerede for 16 år siden: Thomas Hylland Eriksens Kulturterrorismen (1993). Redaktør van der Hagen bør ta en titt på den.
Kjell Madsen
Førstelektor i filosofi, UiO