Nasjonalgalleriet
Arnhild Skres oppfatning (Morgenbladet 6. november, der hun vil fylle Nasjonalgalleriet med «kunnskap») om hva man bør gjøre med Nasjonalgalleriet, skiller seg fra min på to punkter. Jeg mener at Nasjonalgalleriet primært bør brukes til det formålet det på en så enestående måte er bygget for: en fremstilling av kunsthistorien gjennom utstilling av eldre maleri og skulptur fra antikken til slutten av 1800-tallet. Arnhild Skre mener at det like gjerne kan brukes til andre formål. Jeg mener at Nasjonalmuseet bør pålegges å drive Nasjonalgalleriet som visningssted for eldre kunst.
Arnhild Skre aksepterer at Nasjonalmuseet kan måtte flytte ut av Nasjonalgalleriet. Det tragiske ligger ikke, som hun antyder, i at jeg har mistet leseevnen. Det er i denne sammenhengen et lite problem. Det tragiske ligger heller ikke i at Arnhild Skre med sitt forslag legitimerer det kultursviket som en endring av Nasjonalgalleriets bruk vil være. Det tragiske ligger i kultursviket, og i at Nasjonalmuseet ikke kan eller vil gjøre noe for å hindre det.
Erling Skaug fremtrer i Morgenbladet 4. desember som en erklært motstander av det konsoliderte Nasjonalmuseet. Han er også kjent som en støttespiller for aksjonen «Bevar Nasjonalgalleriet». Han skyver bevaring av Nasjonalgalleriet foran seg, i håp om at det skal bidra til Nasjonalmuseets oppløsning.
Skaug mener videre at Nasjonalmuseets nyorganisering med avdelingsdirektører for de enkelte samlinger er et skritt i riktig retning fordi det er et skritt tilbake til tilstanden før konsolideringen. Da overser han to sentrale elementer i nyorganiseringen: For det første at nyorganiseringen bringer dyktige kunsthistorikere inn som den dominerende kompetansen i museets ledergruppe. Det kan ikke alle de konsoliderte enhetene sies å ha hatt tidligere, og det er ubetinget et fremskritt å rette på det. Det som virkelig er et tilbakeskritt, er at Nasjonalmuseet fra 1. januar 2010 nedlegger sin sentrale formidlingsavdeling, den som har ansvar for museets forhold til det største og mest mangfoldige publikummet noe norsk kunstmuseum har. Dermed forsvinner også det formidlingsfaglige ut av museets ledergruppe. Nasjonalmuseet ser ut til å kunne bli det eneste større vestlige kunstmuseet uten en sterk publikumsavdeling.
I en tid da det viktigste kulturpolitiske mål er at «alle skal med» og «Den kulturelle skolesekken» kanskje er det kulturtiltak som betyr mest for å bygge fremtidens kulturpublikum, ser det ut til at Nasjonalmuseet går i stikk motsatt retning. Dette rokker ved hele tiltroen til behovet for et felles bygg på Vestbane-tomten.
Dag Solhjell
Kunstsosiolog