En kalkulert måte å nå ut på

Kairosdokumentet

«Det virker som om du vil snakke om politikk,» sa en sentral person i det armenske samfunnet i Jerusalem da jeg presenterte hensikten med mitt intervju. Jeg var der i fjor høst for å undersøke armenernes situasjon i området. Armenerne tilhører ikke bare den kristne minoriteten i Israel og Palestina, men er også en etnisk minoritet innenfor denne. «Identitet og politikk er privat,» fortsatte han. «Vi prøver å holde oss nøytrale i offentligheten. Vi armenere vet godt at det kan være farlig å fortelle. Det slår tilbake på oss.»

Jeg prøvde meg likevel: «Hvordan er det å være armener i Jerusalem?» Han så på meg lenge før han svarte. «Jeg er stresset og trett nå. I går spyttet flere haredim på et par unge armenske gutter. Armenerne ble hissige. Nå har politiet utstedt deporteringsordre på de unge armenerne.» Den eldre mannen var lenge skeptisk før han valgte å åpne seg i større grad. Etter hvert kom alle problemene frem: tvangsdeportasjoner av kristne, tvangsovertagelser av kristne eiendommer, ekskludering fra arbeidsmarkedet; en slitsom kamp om fortsatt tilstedeværelse. Kort fortalt med hans ord: «De israelske myndighetene gjør livet vanskelig for oss på tusen forskjellige måter.»

«Er det ikke bedre å fortelle hva som skjer til internasjonale medier?» undret jeg, og la til: «Gir ikke det press på Israel slik at situasjonen vil forbedre seg?» «Vi gir sjelden uttalelser, og bare på visse tidspunkt,» svarte han. «Presset mot oss er knallhardt. Israelerne avlytter våre telefoner og sjekker våre e-poster. De sender spioner til kvarteret vårt for å undersøke hva vi svarer på spørsmål. De later som de er journalister. Så det er ikke lett å få folk til å snakke her.» Jeg stusset. «Dere kan jo selv ta initiativ til å sende informasjon ut til de rette personene i det internasjonale samfunnet?» «Ja. Til tider. Men det er israelerne som definerer våre grenser, og den internasjonale støtten er liten. Hvis noen skriver en artikkel om at de kristne forsvinner, synes folk synd på oss. Likevel anser de det som en tapt sak. Det er som å sette en gravstein på oss. Vi må kjempe, ikke gi opp. Å snakke gir ofte ikke mer støtte, men større problemer for oss. Derfor må vi gripe det øyeblikket hvor vi har en sjanse til å komme frem med noe som kan være effektivt. Vi må være kalkulerte. Det handler om at vårt kristne samfunn skal overleve her.»

«Om jeg fortsatt tror på kristen solidaritet?» fortsatte den slitne mannen omsider etter en lengre tenkepause. «Det er bare sionistene blant de internasjonale kristne som bryr seg om Israel og Palestina, og de støtter ensidig Israel. Hvis vi ikke snart skal ha kristne som museumsgjenstander i Det hellige land, eller som fossiler, må vi skynde oss. Men de norske biskopene og prestene har vi gitt opp. For dem kan det hellige være en norsk fjord. Protestantene er ikke våre allierte. De norske biskopene ser det som svært vellykket når de kommer hit og snakker med en rabbi eller en imam, mens de glemmer oss kristne. Det er etter hvert blitt vanskelig å ta dem seriøst. Noe er tapt i sjelen til de vestlige kristne. De er mer opptatt av å debattere rundt homofile prester enn at den kristne tilstedeværelsen i Det hellige land forsvinner. Vi har ikke lenger noe felles åndelig møtested. Hvorfor skal vi fortelle dem om situasjonen her? De kan jo se det selv, men de velger å overse.» Han la til: «Jeg stoler faktisk mer på dere vestlige som sier dere er sekulære. Hvis de kristne bryr seg må de handle og ikke bare prate. Det slår bare negativt tilbake på de kristne her. Vi vil ikke at folk skal gråte over oss, men heller gjøre noe nyttig. Det er vel armenernes pragmatiske holdning. Vi må overleve med verdighet. Mister vi den, mister vi vårt kristne oppdrag.»

Hensikten med å referere til dette intervjuet er selvfølgelig å belyse den siste tids hendelser. I januar reiste en gruppe norske biskoper på rundtur i Midtøsten. De kom som vanlig hjem med «sterke inntrykk». I bagasjen hadde de også det palestinske Kairosdokumentet, hvor en rekke teologer oppfordrer til boikott av israelske varer produsert på okkupert jord. De ser dette som en av få gjenværende ikkevoldelige løsninger på den umenneskelige situasjonen som både de muslimske og kristne palestinerne lider under. Dokumentet, som ble publisert etter at jeg utførte mine intervjuer, og som det armenske patriarkatet i Jerusalem sluttet seg til, er etter mitt skjønn et eksempel på det representanten fra det armenske samfunnet betegner som en kalkulert måte å nå ut om deres situasjon på.

Selv om Kirkemøtet i 2008 uttalte at «Som kyrkje kan vi ikkje vere likegyldige overfor dei lidingane som våre trussysken [i Palestina] vert utsette for», og at de vil «arbeide for fortsatt brei politisk støtte til å få slutt på okkupasjonen og vald mot sivile», ble likevel biskopene som kom hjem fra Midtøsten med et ønske om å diskutere boikottløsningen fort irettesatt av andre biskoper i tillegg til selveste utenriksministeren. Er tanken da at en skal fortsette å tilfredsstille sin samvittighet med symbolske og ikke-løsningsrettede «vise sympati-handlinger» overfor de lidende i Palestina? Eller kanskje det er kristensionistenes vrede og dommedagsprofetier som synes for skremmende? Armenerne jeg snakket med i Jerusalem vil i tilfelle få enda en bekreftelse på at det kan være farlig å fortelle, og Kairosdokumentet kan vise seg å bli nok et tiltak som slår tilbake på de kristne i Palestina selv.

Eyvind Bøe

Mastergradsstudent i religionsvitenskap, Universitetet i Bergen