Jens Stoltenberg må vokte seg vel slik at han ikke blir det moderne Norges svar på Johan Nygaardsvold. Det kan meget vel bli resultatet, dersom en smule politisk naivitet blandes med en geopolitisk krise der Russland får behov for å vise muskler.
På slutten av 1990-tallet var den kalde krigen over, invasjonsforsvarets tid var forbi, og politikerne ønsket et forsvar innrettet mot nye konflikttyper. Disse konfliktene lå utenfor Norges grenser, og Forsvaret var ikke på kort tid i stand til å stille ønskede kapasiteter til riktig tid.
Selv om Forsvaret raskt begynte på omstillingen for å møte det nye trusselbildet med behov for styrker til internasjonale operasjoner, red den såkalte «doble ubalansen» Forsvaret som en mare. Forsvaret greide ikke å levere tilfredsstillende kvalitet og volum med de pengene politikerne var villige til å bevilge, verken hjemme eller ute. Det var overhodet ikke samsvar mellom Forsvarets oppgaver og ressurser, og det var en klar ubalanse mellom drift og investeringer.
Rundt tusenårsskiftet fikk de fleste politiske aktørene i større grad felles virkelighetsforståelse. Det ble meislet ut en ny retning for Forsvaret. Det skulle bli samsvar mellom mål og midler. Slik gikk det ikke. Samsvaret er i dag mindre enn noen gang. Norge deltar i en krig i Afghanistan hvor norske soldater i økende grad involveres i kamphandlinger. Debatten om i hvilken grad og på hvilken måte Norge skal være med på denne type operasjoner, lar jeg ligge. Men: Når Norge først sender menn og kvinner ut i slike operasjoner, har man både et moralsk og praktisk ansvar for at de norske soldatene er så godt forberedt som mulig.
Derfor er det farlig og tragisk at soldater som forbereder seg for innsats i Afghanistan i realiteten ikke har ammunisjon å trene med. Hærens kampavdelinger, som forbereder seg i seks måneder før innsetting, bør etter gjeldende utdannelsesprogram skyte 4–5000 skudd hver med sitt personlige våpen. De har fått tildelt en tidel, cirka 450 skudd.
Men det stopper ikke der. I utdannelsesprogrammet til grensevaktene er det lagt opp til at hver grensevakt skal skyte rundt 4000 skudd for å være operativ og trygg i utøvelsen av sitt oppdrag. Per i dag har de en fjerdedel til disposisjon, det vil si omtrent 1000 skudd.
Under Nato-vinterøvelsen tidligere i år var det ikke en eneste norsk kampbataljon (400-700 hoder) som deltok i hele øvelsen med full styrke. Penger til øvelser ligger på et minimum. Man regner normalt med at det må cirka 40 øvingsdøgn i året til for at utdannelsen skal være god nok. Enkelte bataljoner er nå nede i 15 døgn, som er under halvparten av hva de trenger.
Alt dette skjer i en situasjon der Norge deltar i krigshandlinger og hvor den sikkerhetspolitiske situasjonen i våre nærområder synes å være i betydelig endring.
Det går ikke alltid som folk tror og håper. Internasjonal politikk handler bare i betinget grad om rasjonelle beslutninger. Hvis man først skal holde seg med et forsvar, må det ha en robusthet som gjør at kongeriket Norge tar høyde for det uventede, det irrasjonelle. Situasjonen i dag er den helt motsatte. Vi tror det beste om de rundt oss.
Norske politikere har ønsket seg en hær som er «gripbar og deployerbar», og det har man fått. Men den hæren man hadde råd til ble en liten og ganske sårbar hær. Hæren er faktisk så liten at dersom et lite antall ansatte i belastede personellkategorier slutter, kollapser Hærens militære kapasitet. Og de mannskapene Norge eventuelt trenger som erstatning, kan vi ikke bare «gå ut i et marked og hente». Det tar mellom ti og 15 år å utdanne spesialister og offiserer. Samtidig har det ulykksalige skjedd at Hæren selv – i løpet av siste tiårsperiode – har rasert befalsskolene og våpenskolemiljøene, selve fundamentet for produksjon av befal og avdelinger. Forsvaret har i tillegg betalt kvalifiserte og erfarne offiserer for å slutte.
I dag har vi dermed stilt oss slik at hvis vi skulle ønske å øke størrelsen på Hæren raskt, er dette ikke mulig. Hvis Norge i nær fremtid skulle oppleve en plutselig endring i våre nære omgivelser, der større tilstedeværelse av kapasiteter fra Forsvaret er nødvendig, vil vi kunne stå overfor en vesentlig utfordring.
Ett scenario: Om 10–20 år vil kampen om energiressursene være ytterligere tilspisset. Mye tyder på at det kan ligge vesentlige olje- og gassreserver i gråsonen i Nordområdene. Russland vil gjerne fremstå som verdens første energipolitiske stormakt. De har allerede vist muskler og stengt av gassledninger til Europa for å presse frem høyere kompensasjonsnivåer. De gjorde også noe tilsvarende for å vise muskler overfor Ukraina. Om noen år kan turen komme til Norge. Hva stanser den russiske Nordflåten fra å annektere gråsonen? Og hva kan lille Norge gjøre for å stanse dette, med de kapabilitetene vi har i dag? Fint lite.
Poenget med mitt teoretiske eksempel, som beskrives som en realistisk mulighet av mennesker med vesentlig innsikt i russiske forhold, er å understreke at uventede ting kan skje. Da må den militærmakten Norge disponerer være avskrekkende, robust og fleksibel. Med et stadig mer sammensatt politisk bilde i Vest-Europa er det ikke sikkert at vi utelukkende kan satse på at artikkel 5-forpliktelsen (dersom et Nato-land blir angrepet av en tredjepart, skal øvrige medlemsland komme til unnsetning, red.anm.) skal kunne redde oss.
Politikerne mener i dagens situasjon at det er ufarlig å bygge ned Forsvaret. Parallellene til 1930-tallet er åpenbare. Forsvarsminister Grete Faremo (Ap) uttalte nylig at Norge lever i en fredstid, uten åpenbare trusler rundt oss. Jens Stoltenberg bør vokte seg vel for ikke å ende opp med det samme ettermælet som Johan Nygaardsvold. Dersom historien spiller ham et lite puss, og de storpolitiske aktørene velger åpen kamp om de ubenyttede ressursene i Barentshavet, kan en kritisk situasjon oppstå i løpet av forbløffende kort tid.
Da regjeringen Nygaardsvold skjønte hvilken vei det gikk, forsøkte man i 1938 å ruste opp det norske forsvaret. Men beslutningen kom for sent. Da tyske styrker slo til mot Norge 9. april 1940, var vi i realiteten uten forsvarsevne, ute av stand til å avverge den langvarige okkupasjonen.
Kommer politikerne til å endre kurs i dagens situasjon? Neppe. Til det er kriseforståelsen for lav hos ledende politikere og i samfunnet for øvrig.
For ti år siden var jeg med på å lage fire dokumentarer i NRK Brennpunkt om Forsvaret og de utfordringene man da sto oppe i. Den politiske naiviteten og manglende evnen til å tenke langsiktig som vi den gang avdekket, har dessverre ikke endret seg. Det er forstemmende, trist og gir en knugende avmaktsfølelse å se at dette bærer helt galt av sted samtidig som milliardene triller ut av statskassen.
Geir Løndal er daglig leder i GL Kommunikasjon og vernepliktig offiser.