En ny rolle for HUMSAM?

Akademia

Samfunnsvitenskap og humaniora må ta en mer aktiv rolle i møtet med de store globale utfordringene. Forskning innenfor disse fagene vil være viktig for at vi skal kunne forstå og hanskes med utfordringer knyttet til klima, miljø, helse og energi.

Jeg ønsker meg aktive forskningsmiljøer i norsk politikkutvikling, og mener at humaniora- og samfunnsfagene bør spille en større rolle når vi skal løse store samfunnsmessige utfordringer. Forskning på store, globale utfordringer som klima, energi, miljø og helse er langt på vei dominert av naturvitenskapelige og teknologiske fag, med stor vekt på teknologiske løsninger. Vi trenger denne typen løsninger, og jeg er glad for at forskningsmiljøene innenfor disse fagene har tatt aktivt del i arbeidet med å tilnærme oss de samfunnsendringene vi står overfor. Men innenfor rammen av disse utfordringene ser vi systemer for sosiale mønstre, samhandling, identitetsskaping, kommunikasjon, og ulike konsekvenser av hvordan vi mennesker reagerer i møte med dem. Med andre ord: Kunnskapsgrunnlaget vårt må springe ut av en kombinasjon av teknologiske løsninger og de sosiale og humane forutsetningene vi har for å benytte oss av disse.

For at vi skal kunne lage god politikk må vi vite noe om konsekvensene av det vi foretar oss. Hvilke virkemidler gir mest effekt i tiltak for å holde sykefraværet nede? Hvordan reagerer den norske befolkningen på politiske tiltak som skal legge til rette for mer miljøvennlig forbrukeradferd? Hvordan reagerer de på fraværet av slike tiltak? Vil de store, overordnede krisene som finanskrisen, klimakrisen eller energikrisen i verdenssamfunnet føre til et stort oppsving i mer fundamentalistiske levesett, eller vil vi se en økt sekularisering? Dette er problemstillinger vi trenger svar på, ideelt sett før vi iverksetter nye tiltak, men i alle fall tidlig nok til at vi kan endre kurs dersom vi gjør noe som ikke virker.

Humaniora- og samfunnsfagene er i stor grad blitt påvirket av samfunnsprosesser og utvikling som de har svart på gjennom å bygge ut disipliner som svarer til behovene for å forstå dem. Et eksempel er utvikling av samfunnsvitenskapelige disipliner som ser på partisystemer, valgprosesser og demokratisering, prosesser og utvikling som er forholdsvis «nye» fenomener historisk sett. Eller humane fagretninger som ser på kultur- og religionsforståelse, kunnskapsbehov som har økt betraktelig de siste femti årene. På samme måte kan en forvente at humaniora- og samfunnsfagene vil utvikle nye disipliner som er påvirket av for eksempel bioteknologisk utvikling, klimaendringer, globale demografiske endringer og utvikling og utbredelse av ny medieteknologi, i første rekke de sosiale mediene.

Utfordringer knyttet til klima, miljø, energi og helse forholder seg ikke til territorielle grenser. De berører oss alle, og er i stor grad globale i sin utstrekning. Det er derfor naturlig å forvente at den beste måten å møte dem på er gjennom felles løsninger som heller ikke kjenner grenser.

Siden det er slik at vi deler mange av de samme prioriteringsområdene med andre land, særlig i Europa, er det også naturlig å delta i de samarbeidsprogrammene som søker å tilnærme seg alternative scenarioer for disse. Et eksempel er prioriteringene som skisseres i det nåværende presidentskapet i EU. Det spanske formannskapet introduserer «den sosiale dimensjon» som en av sine hovedprioriteringer for europeisk forskning. Dette vil blant annet si at forskningen i større grad skal gjøre EU-landene bedre utrustet til å møte sosiale utfordringer, både i Europa og i bistands- og utviklingsarbeid utenfor Europas grenser. Dette er en prioritering denne regjeringen støtter, og den understreker noe av poenget mitt her, nemlig at den sosiale fagdimensjonen, ved humaniora- og samfunnsfagene, trengs på flere områder.

I større grad enn tidligere krysser humaniora- og samfunnsfagene grenser med naturvitenskapelige fag på flere områder. Etiske dilemmaer i forbindelse med bioteknologiske problemstillinger, effekten av nye teknologiske løsninger for kommunikasjon på demokratiet, oppvekstmiljøer og utdannelse, er bare to eksempler på dette. I tråd med den svært opphetede debatten etter NRK og Harald Eias Hjernevask-programmer er det åpenbart at vi trenger et aktivt samspill på tvers av disiplinene.

Tora Aasland

Statsråd for forskning og høyere utdannelse (SV)