Willy Pedersen
Stig Frøland har en interessant kommentar til et intervju jeg ga i forbindelse med essaysamlingen En fremmed på benken: Jeg sier at jeg ikke tror det er noe ideal å etterstrebe «en objektiv» samfunnsforskning. La meg prøve å forklare hva jeg mener.
Med begrepet «objektiv» menes ofte «saklig» og «upartisk». Dette er ideal jeg kan slutte meg til. Men noen ganger betyr begrepet «allmenngyldig», og da er jeg mer i tvil. Ofte settes det frem et ideal om at andre forskere bør kunne komme frem til samme konklusjoner som en selv, gitt samme hypoteser, samme modeller, samme data. Innen mange fagdisipliner er nok dette et mulig og ønskelig ideal. Jeg er spørrende til om det alltid er like enkelt innen mitt eget fag, sosiologi. La meg ta et eksempel.
Sammen med en kollega arbeidet jeg et års tid med en studie av unge menn med afrikansk bakgrunn som solgte hasj ved Akerselva. Gradvis vokste det frem en forståelse av deres situasjon, basert på mange hundre timers feltarbeid, observasjoner og intervjuer i et svært voldelig og kriminelt miljø. I bøkene vi har skrevet redegjør vi for teorigrunnlaget, datainnsamlingen og kompleksiteten i den situasjonen disse unge mennene sto i. Vi prøver å gjøre analysene så etterprøvbare, transparente som mulig, og datagrunnlaget legges frem på en måte som gjør at leseren selv kan vurdere om tolkningene er rimelige. Dette opplever jeg som et ideal. Hvis dette er «objektivitet», har jeg ikke problemer med begrepet.
Likevel er det ikke sikkert at andre forskere ville ha funnet det samme som vi gjorde. Kanskje ville de hatt mer eller mindre motstand mot å være til stede i situasjoner hvor det foregikk kriminelle handlinger, som salg av narkotika. Vi opplevde situasjoner hvor de unge mennene ble provosert og oppførte seg truende. Kanskje ville andre forskere reagert på en annen måte i slike situasjoner. Kanskje ville de fått mer eller mindre tillit enn det vi maktet å oppnå. Kanskje ville de støttet seg til andre teorier og perspektiver enn de vi opplevde som mest fruktbare. Når forskere selv er til stede i feltet påvirker dette de data vi får. Forskeres bakgrunn, personlighet, stil og relasjon til informantene vil variere. Min kollega var for eksempel mye yngre enn meg, og det er liten tvil om at de unge mennene forholdt seg noe annerledes til ham enn til meg.
Dette vil også gjøre at vi «ser» forskjellige ting og kommer frem til ulike «funn». På denne måten er deler av samfunnsvitenskapene svært forskjellige fra naturvitenskapene. Vi kan ikke hente inn «objektive» data, i hvert fall ikke i den betydningen at de uten videre kan reproduseres av en annen forsker. Dette gjelder nok spesielt innen etnografien og innen ulike kvalitative metoder.
Likevel er dette disipliner som er avgjørende for å løse samfunnsmessige utfordringer. Ved å undersøke registerdata, dele ut spørreskjemaer eller analysere genmaterialet til de unge mennene ved Akerselva ville vi ikke forstått hvorfor de solgte narkotika.
Willy Pedersen
Professor i sosiologi, UiO