Objektiv sannhet ved Akerselva

Samfunnforskning

Professor Willy Pedersen skriver i Morgenbladet 14. mai et forsvar mot den beske vitenskapskritikk Stig Frøland og en del av oss andre har kommet med i kjølvannet av Hjernevask. Innlegget reiser flere spørsmål enn det besvarer.

Blant annet er det uklart om Pedersen mener objektivitet er umulig og uønsket, eller bare «umulig» i sosiologien. Dette er sentralt, fordi sosiologer har hatt en tendens til å si at absolutt objektivitet er umulig, for så å fråtse uhemmet i sin subjektivitet og sine politiske agendaer. Dette er en holdning som er analogt med å slutte å vaske seg fordi man ikke kan oppnå absolutt renhet. Jeg lurer på om Pedersen er bevisst tilslørende når han skriver: «Ofte settes det frem et ideal om at andre forskere bør kunne komme frem til samme konklusjoner som en selv, gitt samme hypoteser, samme modeller, samme data. Innen mange fagdisipliner er nok dette et mulig og ønskelig ideal. Jeg er spørrende til om det alltid er like enkelt innen mitt eget fag, sosiologi.» Jeg vil gjerne vite om Pedersen mener at de idealer som så presis framsettes i sitatets første periode, og som jeg bekjenner meg til, er ønskelige og derfor etterstrebes også innenfor sosiologi? Det kan se ut som han mener de er uønskete.

Man blir ikke stort klokere av Pedersens eksempel. Han har forsket på hvorfor det utviklet seg et miljø der unge menn med afrikansk bakgrunn solgte hasj ved Akerselva. Han mener at observatørenes mot til å gå inn i det voldelige miljøet, eller alderen på observatørene, kunne ha betydning for funnene. Det er ikke vanskelig å forstå slike metodeproblemer. Men de er ikke vesensforskjellig fra problemer vi strir med når vi studerer den fysiske verden. Er instrumentet følsomt nok? Stammer de kanskje svake signalene vi måler fra den prosessen vi studerer, eller skyldes det støy fra observatørens kropp? Nitti prosent av den tiden vi bruker går med til temmelig nitid og kjedelig virksomhet for å sikre seg at man ikke blir lurt. Det er denne møysommeligheten som gir vår forskning kredibilitet, den er faktisk et kardinalkriterium for at vi våger kalle det forskning. Jeg lurer på om man innen sosiologien er like opptatt av feilkilder? Eller ser man ikke på det som feilkilder? Mener Pedersen for eksempel at det ikke finnes noen sannhet om miljøet ved Akerselva, at det helt avhenger av observatørens egenskaper, som et slags sosiologiens Heisenbergs usikkerhetsprinsipp? Om det er slik at observatøren er utslagsgivende vet jeg ikke om slik forskning er verdt pengene. Da blir det jo forskning om Pedersens «bakgrunn, personlighet, stil og relasjon til informantene» snarere enn om miljøet ved Akerselva. Jeg skulle tro de som finansierer forskningen gjerne vil kunne gjøre noe med problemene ved Akerselva, ikke med Pedersen. Jeg skulle tro at de nettopp ønsker data der «andre forskere bør kunne komme frem til samme konklusjoner».

Jeg nekter å tro at dette er umulig, selv ved Akerselva. Om det er umulig ville jeg si at det ikke er forskbart.

Kristian Gundersen

Professor i biologi, UiO