KRONIKK
Finanskrisen 2007–2010 blir regnet som den mest alvorlige økonomiske verdenskrisen siden børskrakket på New York-børsen i 1929. Krisen toppet seg høsten 2008 da Lehman Brothers, en av verdens viktigste investeringsbanker, gikk konkurs uten at den amerikanske staten rykket inn og reddet den. Dette utløste enorme ringvirkninger. Statlige krisepakker ble iverksatt verden over. Krisen fikk store konsekvenser for millioner av mennesker og bedrifter.
Nyhetsbildet i første kvartal 2010 ga et tilsynelatende håp om at krisen var over. Økonomien ble stadig vekk friskmeldt – helt til det ble klart at gjeldskrisen i Hellas truet med å sette hele EUs økonomi i fare. Finanskrisen er med andre ord ikke over. Eventuelt er den det, men bare for å bli etterfulgt av en potensiell ny krise.
Tiden er derfor inne for å ta en mer grunnleggende debatt om posisjonen økonomien har fått i samfunnet. Finanskrisen har igjen gjort det legitimt og nødvendig å ta opp den gamle ideologiske debatten om kapitalismen og markedsliberalismens fremtid, uavhengig om man mener at disse har fått oss opp i krisen eller representerer løsningen på den.
Lenge før finanskrisen kom til å dominere mediebildet høsten 2008 var det åpenbart at økonomiens status og posisjon i senmoderniteten var altoverskyggende. Overgangen til den moderne sivilisasjon beskrives av den kanadiske filosofen Charles Taylor som en gradvis prosess hvor økonomien erstatter Guds plan eller Kongens vilje som den drivende kraften i samfunnet.
I forlengelsen av Taylors tankerekke er det naturlig å spørre om ikke også kategorien «samfunnet» nå endelig er blitt erstattet av «økonomien» som det bindende senter for alt sivilt liv. Den markedsdrevne økonomien blir en del av den moderne selvforståelse, og markedet er blitt en selvfølgelig del av menneskets forestillingsevne og handlingsrom. Økonomien oppfattes dermed som en kraft utenfor vår kontroll, hvor de grunnleggende markedsøkonomiske rammene vi er underlagt synes så sementerte at de oppfattes som naturfenomener.
Det eneste rasjonelle å gjøre er tilsynelatende å gi markedet og dets lov(er) størst mulig spillerom, ettersom dens eneste lov er at den ikke adlyder noen lov. Vi frykter markedet på samme måte som vi frykter en naturkatastrofe. Finanskrisen var som en «tsunami» med Wall Street som dens «episentrum». Lytter man til NRKs økonominyheter fra Oslo Børs en hvilken som helst dag, er det påfallende hvor lik den er værmeldingen i sin form.
Verdensmarkedet er en uregjerlig, men mektig kraft vi ikke kan kontrollere, men kun forsøke å predikere. Markedet preges av lav- og høykonjunkturer og styres av endringer på New York- eller Tokyo-børsen som har implikasjoner for det norske markedet, tilsvarende uberegnelige høy- og lavtrykk i Atlanteren som bestemmer hva slags vær vi vil få.
Markedet er blitt «den nye naturen», nå som vi har kolonisert og underlagt oss den gamle naturen. Dette gjør det vanskelig å diskutere reelle alternative, politiske ideologier. Men selv om markedsøkonomien historisk sett utgjorde en ny samfunnsstruktur kan man ikke videre slutte at denne utviklingen er naturlig, nødvendig eller ønskelig.
Dermed er det også mulig og påkrevd å diskutere økonomien på samme måte som man i politikken diskuterer hva som er de beste prinsippene og idealene å styre samfunnet etter. Spesielt finanssektorenes fremskutte posisjon i dagens samfunnsliv representerer en egen form for demokratisk og politisk problem.
Samfunnet er blitt finansialisert. Ifølge statsviterne Bent Sofus Tranøy og Ingrid Hjertaker eksisterer det en ubalanse mellom finanssektoren og økonomien og den øvrige politikken der førstnevnte potensielt kan tilintetgjøre sistnevnte, mens omgivelsene ikke kan tillate seg å ramme finanssektoren. Denne maktasymmetrien skaper en status quo i den politiske økonomien der radikale endringer og reguleringer av finanskapitalen er vanskelig – om ikke nærmest umulig – å se for seg.
Denne ubalansen viser seg også i det som kan betegnes som en forståelseskrise. Det rettslige etterspillet i høringene i det amerikanske senatet i slutten av april var symptomatisk. Fra et tradisjonelt ståsted er det ikke vanskelig å ønske tiltalen mot investeringsbanken Goldman Sachs velkommen. Endelig skal noen holdes ansvarlig.
Samtidig virker anklagene som blir reist mot investeringsbanken Goldman Sachs utdaterte. Det er som man gjør et siste desperat forsøk på å redde politikkens ansikt ved å gi de egenrådige investorer en smekk over fingrene og minne dem om at de ikke kan gjøre som de vil.
Det er blitt påpekt at høringen i senatet først og fremst demonstrerte at dagens politikere ikke skjønner hvordan markedet fungerer og hvordan investeringsbanker som Goldman Sachs opererer – når de fant ut, ble de sjokkert over hvordan en velrenommert bank spekulerer og vedder med kundens investeringer. Reaksjonene fra Wall Street og finansmiljøet var at senatorene simpelthen ikke kjenner til hvordan kapitalismen faktisk fungerer. Foreløpig har Goldman Sachs bedyret sin uskyld, men om det skulle endre seg fører det i beste fall til at den tiltalte investoren Fabrice Tourre blir nok et råttent eple, mens det økonomiske systemets iboende mekanismer går fri.
Det eksisterer et stort gap i offentligheten i dag når det gjelder en grunnleggende debatt om økonomien. Økonomien og særlig spørsmål om finans har riktignok rukket å få en mye større plass i offentligheten enn før, men økonominyhetene reflekterer ikke nødvendigvis det finanskrisen ga en ubehagelig påminnelse om, nemlig at økonomien har implikasjoner langt utover verdens børser og markeder.
Det er underskudd på refleksivitet. For å parafrasere den franske statsministeren Georges Clemenceau, som en gang skal ha sagt at krigen er altfor viktig til å bli overlatt til generalene: økonomien er altfor viktig til å bli overlatt til økonomene. Senkapitalismen og markedsøkonomien er dessuten for lengst blitt politikk, kultur og språk – noe som tilsier at andre faggrupper enn økonomene, som humanister og samfunnsvitere, både besitter relevant kompetanse og bør ha en sentral kritisk funksjon.
Forfatterne er stipendiater ved Senter for vitenskapsteori ved Universitet i Bergen og redaktører for antologien Markedets fremtid. Kapitalismen i krise? som er ute nå.