I debatten om norske menns bruk av surrogatmor, spriker meningene blant homofile aktivister og deres medspillere. Lederen for homonettverket Åpne Høyre, Jon Ole Whist, mener at det ikke er noen prinsipiell forskjell på sæddonasjon og eggdonasjon. Derfor vil han åpne for norske surrogatmødre. Han argumenterer også med at det er mer etisk med et norsk surrogatmarked under offentlig kontroll enn med utnyttelse av fattige indiske kvinner. Han har i Morgenbladet fått støtte av LLHs styremedlem Majoran Vivekananthan. Hans hovedargument er at menn blir diskriminert når de ikke får statens hjelp til å skaffe seg barn, slik som kvinner får.
I Morgenbladet 11. juni får disse to motbør fra lederen i «Helseutvalget for bedre homohelse», Rolf Martin Angeltvedt, og lederen av Arbeiderpartiets homonettverk, Håkon Haugli. Begge avviser argumentasjonen fra Whist og Vivekananthan – enn så lenge …
Det som er typisk for begge fraksjoner i homomiljøet, er at de utelukkende tenker ut ifra voksenperspektivet. Enten man snakker om diskriminering av menn eller om hensynet til surrogatmødrene, dreier det seg om de voksne. Hvor er barnet blitt av?
Så langt jeg har oppfattet, mener samtlige talspersoner i homomiljøet at det er like bra for barn å være planlagt morløs som å være planlagt farløs. Så lenge barnet har én eller flere «omsorgspersoner», betyr det ingenting for barnet om det blir nektet å kjenne sin biologiske far eller mor.
Men hvordan kan det være til barns beste å bli født uten far eller uten mor? Det er en gåte av historiske dimensjoner. Barneloven §4,2 sier nå: «Eit barn kan ikkje ha både ein far og ei medmor.» Dersom staten har gitt barnet en medmor, er far ute av bildet for all fremtid. I det homofile univers er dette helt greit. Der har man minimal forståelse for en grunnleggende menneskerettighet, nemlig barns rett til å «kjenne sine foreldre og få omsorg fra dem» (FNs Barnekonvensjon 7.1). I homoagendaen er det de voksnes «rettigheter» som står i fokus, ikke barnas.
Angeltvedt skrev 11. juni i Morgenbladet: «Det som er fantastisk i dag er at alle er like for loven.» Er dette sant? Selvsagt ikke. Ut ifra voksenperspektivet kan påstanden forsvares, men ut ifra barneperspektivet er det løgn. Til forskjell fra alle andre barn blir noen barn nå fratatt sin egen far før de er født. Å kalle dette for «likestilling» og «likhet for loven», er bare mulig i den homoskapte virkeligheten. Den er som kjent designet for å oppfylle voksnes krav og ønsker, og ikke barns rettigheter.
Idylliseringen av planlagt farløshet og morløshet er dramatisk for norske barn og for fremtidens samfunn. I tillegg er den en fallitt for hele homoagendaens troverdighet.
Øivind Benestad