Selvmord
Jon Rognlien er i slett lune i Morgenbladet 11. juni. Som kritiker liker han tydeligvis dårlig selv å bli vurdert. Det meste av det han skriver er imidlertid bare ubegrunnede påstander om at jeg misforstår, leser vrangt, gjør narr av, er sarkastisk og ironiserer over hans anmeldelse av Etter selvmordet – veien videre, her i bladet 9. april. Han gir imidlertid bare dette eksempelet på mitt fandenskap: «Plyhn gjør narr av meg ved å tillegge at jeg skulle mene at «varsomhet i omtale» ikke er til å leve med. Det er vrang lesning! Det er tabuet som ikke er til å leve med.»
Problemet er ikke min vranglesning, men at Rognlien skriver upresist og uforstandig om et svært alvorlig tema, og kommer med en uansvarlig anbefaling. I sin anmeldelse skrev han at pressen bare skriver om selvmord når det er «uunngåelig» og at det er begrunnet i å unngå «smitte». Deretter at «en slik holdning ikke er til å leve med». For så i siste avsnitt å skrive at det er smittespørsmålet som ligger til grunn for tabuet om selvmord.
Det er nettopp denne misforståelsene jeg har imøtegått han på: At det ikke er smittespørsmålet som er tabuet, men at tabuet skyldes holdninger, forklaringer, forståelser og fordømmelser av selvmord gjennom århundrer i vår kultur. Rognlien forstår åpenbart ikke at selvmordssmitte derimot dreier seg om faren for imitasjon eller modellering av selvmordsadferd, som følge av detaljerte presentasjoner av enkeltselvmord i media.
Hans anbefaling om mindre varsom dekning av selvmord i media er derfor både kunnskapsløs og uansvarlig.
Einar Plyhn
Forlegger og etterlatt ved selvmord