Kunsten å forstå uten å forsvare

Sosialkonstruktivisme

Reaksjonene på mitt innlegg om sosialkonstruktivisme og postmodernisme i Morgenbladet 16. juli har vært litt forbausende. Stig Frøland mener at kulturrelativister i praksis konkluderer med at «alt er like bra» (30. juli), mens Svein Anders Noer Lie betrakter mitt skille mellom sosiale konstruksjoner og fysiske realiteter som en «klassisk retrettposisjon» (23. juli). Her kreves et aldri så lite forsøk på å skille snørr fra barter.

En klassiker i sosialantropologisk forskning er E.E. Evans-Pritchards studie av hekseri hos azandene (et folk i Sentral-Afrika) fra 1937. Evans-Pritchard gjør rede for premissene, tros-oppfatningene og praksisene forbundet med hekseri, og viser hvordan hekseriinstitusjonen både fungerer sosialt integrerende og gjør dramatiske hendelser forståelige. Først i et av bokens tillegg introduserer han et skille mellom magiske verdensbilder, sunn fornuft og eksperimentell vitenskap, men disse distinksjonene er ikke avgjørende for analysen. Det er faktisk irrelevant hvorvidt Evans-Pritchard tror at hekseri er en realitet eller ei, så lenge han klarer å beskrive fenomenet i nøytrale begreper som gjør det mulig å sammenligne dette spesifikke verdensbildet med andre verdensbilder.

Dermed er det ikke sagt at forholdet mellom sosiale konstruksjoner og en ikke-konstruert virkelighet er uvesentlig eller uproblematisk, og det var derfor jeg minnet om Jacques Derridas brudd med Michel Foucault som et utgangspunkt for postmodernismen. For Foucault (og undertegnede) finnes det noe «utenfor diskursen», men takket være menneskets oppfinnsomhet, fleksibilitet og ustoppelige trang til å gi verden mening, er det på ingen måte gitt hvilke praktiske implikasjoner som følger av for eksempel Lies biologiske slektskap med sin mor. Derimot er jeg, til forskjell fra de såkalt radikale konstruktivistene, enig i at en analyse som ikke tar hensyn til det biologiske slektskapet blir ufullstendig. Hva angår Stig Frølands forskningsfelt, er det vesentlig å kjenne til lokale forståelser av hiv og aids for å bidra til forebygging, men det betyr ikke at man er forpliktet til å mene at urter og olivenolje gjør samme nytten som vestlige medisiner.

For å svare mer direkte på Frølands innvending, er det fristende å sitere fra min lærebok Små steder – store spørsmål (1993; siste reviderte utgave 2010), hvor det advares mot å gjøre kulturrelativismen til en livsfilosofi. «Det er fullt mulig å forstå uten å like,» står det avslutningsvis, og allerede i første kapittel står det at kulturrelativismen er metodisk uvurderlig, men «som moralsk rettesnor … er den sannsynligvis umulig, ettersom den ser ut til å insinuere at 'alt er like godt', og synes å gjøre det umulig for sine tilhengere å foreta moralske valg».

Bok er sendt.

Thomas Hylland Eriksen

Sosialantropolog