Hardanger
Torsdag 5. august kommenterte jeg Hardanger som symptom på sentrum–periferi-problemstillinger i NRK. Jeg hadde fire poenger: 1. Stemmer som taler på vegne av periferien har større gjennomslagskraft i norsk politikk enn stemmer som taler på vegne av sentrum. Dette er historisk unikt. 2. Det er en diskrepans internt i debatten: et vanlig og lite naturinngrep, kraftledninger, blir lokalt stort, mens et stort naturinngrep som staten skal betale for, nemlig en 1200 meter lang bro, blir lite. 3. De statlige overføringene til periferiene er mye større enn til storbyene. 4. Jeg fremsatte en verdidom, nemlig at jeg synes dette er feil.
Som del av en veritabel mediestorm trykker Morgenbladet et leserinnlegg av Øivind Bergh. Bergh omtaler mine uttalelser som «forrige ukes højdare i norsk akademia». Dette er feil. Det dreiet seg om en politisk debatt i landsdekkende etermedier. Politiske debatter har flere typer deltagere enn akademiske debatter (politikere, borgere, teknokrater, spin doctors, akademikere, intellektuelle etcetera), andre regler for hva som er rett og galt og andre prosedyrer for å kåre vinnere.
Det er også feil og villedende når Bergh skriver: «Neumann omtaler både kraftlinjen og den eventuelle merkostnaden ved sjøkabel som ’overføringer fra hovedstaden til periferien’.» Det politiske sentrumet i en stat ligger fysisk i hovedstaden, men det er ikke hovedstaden som betaler for periferien. Det er staten, en abstrakt størrelse, som står for fordelingspolitikken, ikke hovedstaden. Min verdidom var jo at hovedstaden og andre storbyer kommer dårligere ut fordi sentrum blir kuppet av landsbygda. Sjøkabler omtalte jeg overhodet ikke.
Bergh benekter SSBs tall som viser at produktiviteten er suverent størst i Oslo. Ham om det. Jeg spør: Hvorfor skal de som yter mest være blant dem som får minst? Bergh insisterer på at Vestlandets «utallige lokale sentra og periferier» er «enige» i denne saken. Jaså.
Endelig hevder Bergh at jeg opererer langt unna «eget fagfelt» i denne saken. Det er ikke korrekt. Samfunnsvitere vet, eller bør vite, noe om samfunn, statsvitere ditto om staten. Jeg bygger på egen forskning, blant annet min Norges-historie Norge – en kritikk (Pax, 2000), der jeg analyserer hvordan «folket» i Norge kom til å bli assosiert med landsbygda, kommuner og storting, mens «staten» kom til å bli assosiert med by og byråkrati. Dette gir norske politiske debatter en innebygget begrepsmakt, der det å fremme en sak i folkets og landsbygdas navn automatisk gir saken tyngde. De rasende reaksjonene på mine ytringer viser hva som skjer når man uttaler seg på annet grunnlag og argumenterer for sentrums betydning og viktighet, og ganske spesielt når man gjør det ved å benytte begrepet «periferi». Merk at debatten omtrent ikke har dreiet seg om fakta, men om begreper og sympatier. Utfallet av saken bekrefter også analysen. I de fleste saker ville en så ulogisk og åpenbart egeninteressebasert posisjon som lokalpolitikernes ja til bro som andre betaler for og som dermed gir oss gratis materielle goder, nei til kraftledninger som er et mindre inngrep men som vi ikke tjener direkte på, ikke hatt en sjanse.
Men i dette tilfellet ble sentrum tvunget til retrett. Stemmer som taler på vegne av periferien har altså større gjennomslagskraft i norsk politikkdebatt enn stemmer som taler på vegne av sentrum. De kan trekke på en begrepsmakt som er et spesifikt resultat av norsk historie og som i et sammenlignende perspektiv er unik. En generell effekt av dette er at storbyene, særlig storbyenes vanskeligst stilte, kommer dårligere ut av kampen om ressurser enn periferiene. I mangel ikke bare av gode, fremførte motargumenter, men av fremførte motargumenter overhodet, står også min verdidom fast: Dette er feil nasjonal politikk.
Iver B. Neumann Professor, Oslo