Krusifiksdommen
Heldigvis er Håkon Bleken og Janne Haaland Matlary (HB-JHM) enige med oss i mye om Den europeiske menneskerettighetsdomstolens (EMD) forbud mot krusifikser i italienske klasserom. EMD skal beskytte religionsfriheten og domstolen har ikke gått utover sin myndighet i denne saken. Den må tolke Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) «dynamisk», i samsvar med samfunnsutviklingen. Samtidig gir EMD statene et visst skjønn, ved at EMD bare griper inn om nødvendig for å sikre den internasjonale menneskerettighetsbeskyttelsen. Men vi er uenige i at EMD driver en «fundamentalistisk» og «ekstrem» tolkning av religionsfriheten, at krusifikser i klasserommene bare representerer en «hypotetisk eller teoretisk mulig indirekte påvirkning», og om det finnes humanetikere i Italia.
HB-JHM hevder at religionsfrihet kun består i «at den enkelte sikres rett til å utøve sin tro eller ikke-tro, men at flertallet ellers står fritt». Men statene har med vitende og vilje valgt å undertegne EMK, og dermed påtatt seg større forpliktelser. Artikkel 2 i EMKs protokoll 1 krever at undervisning i statens regi må skje i respekt for foreldrenes rett til å sikre slik undervisning i samsvar med deres egen religiøse og filosofiske overbevisning. I en tidlig sak om dette temaet, om seksualundervisning i den danske skole, slo EMD fast et krav som den siden har brukt ofte: undervisningen skal være objektiv, kritisk og pluralistisk. Poenget er å unngå forkynnelse og annen påvirkning på bekostning av foreldrenes ønsker.
Vi mener at dette ikke er en «fundamentalistisk» eller «ekstrem» tolkning av religionsfriheten. Hvis EMDs dom mot krusifikser blir stående er det vanskelig å se at dette krenker den katolske majoritetens religionsfrihet. Katolikker står fritt til å benytte krusifiksene i sin egen religionsutøvelse og opplæring, så lenge dette ikke går på bekostning av sentrale deler av minoriteten(e)s religionsfrihet, deriblant behov for vern av egen religion og opplæring av sine barn. For det er vanskelig å være uenig i at krusifikser i klasserommene er sterke religiøse symboler, og at de skaper et skolemiljø preget av en bestemt religiøs retning. Hvis myndighetene og/eller den katolske kirke ikke tror at denne praksisen bidrar til å påvirke barn, hvorfor henger da krusifiksene på veggene? Tilsvarende gjelder om KRL-dommen mot Norge. EMD sto ikke for et prinsipp om «absolutt nøytralitet» eller «tilnærmet total ’negativ frihet’»: den fant ikke statskirken ulovlig, og har heller ikke kritisert den tidligere norske ordningen med enklere fritaksordning fra kristendomsfaget. EMD mente i stedet at det i praksis var for vanskelig å få fritak fra KRL-undervisning som var preget av forkynnelse. Det avgjørende var forbudet mot å påtvinge skolebarna forkynnelse. I denne saken fikk for øvrig EMD medhold av FNs Menneskerettighetskomité.
HB-JHM beskylder oss for historieløshet fordi vi ikke legger avgjørende vekt på kompromisset mellom kommunistene og kristeligdemokratene om den italienske statens forhold til religion. De gjør også et poeng av at saksøkeren er av finsk avstamning, selv om hun er italiensk statsborger. Men hvorfor skal et historisk kompromiss mellom to parter ha forrang framfor tredjeparters behov for vern, enten det er gamle eller nye minoriteter? Det er alltid en fare for at tredjeparter overses i kampens hete, noe som HB-JHM illustrerer: At humanetikere i Italia kan ha blitt skadelidende som følge av dette kompromisset, avfeier de ved å hevde at slike neppe finnes. Vi overlater til den interesserte leser selv å sjekke fakta om UAAR (Unione degli Atei e degli Agnostici Razionalisti, eller Italian Union of Rationalist Atheists and Agnostics). EMDs hensikt er blant annet nettopp å sikre at slike lite synlige minoriteter også blir ivaretatt.
Andreas Føllesdal
Professor ved Senter for menneskerettigheter
Geir Ulfstein
Professor ved Institutt for offentlig rett