Vi er alle konstruktivister

Postmodernisme

Professor Stig S. Frøland må ha hatt noen riktig ubehagelige møter med radikale konstruktivister som benekter den ytre verdens eksistens og/eller muligheten av å etablere pålitelig kunnskap. Kanskje han, i likhet med Beard i Ian McEwans roman Solar, har sittet i en tverrfaglig komité sammen med en sosialantropolog som snakker om «vitenskapens konstruksjoner» som om de inngikk i en sjamanistisk religion? Hvorfor skulle han ellers insistere på at jeg tar stilling til epistemisk relativisme i en avisdebatt?

Jeg minner om at utgangspunktet for dette ordskiftet var min påpekning, overfor Morgenbladets Lena Lindgren, om at sosialkonstruktivisme ikke er det samme som postmodernisme.

Vi er alle konstruktivister, for så vidt som vi tar for gitt at sosiale konstruksjoner som språk, religion og penger har en reell eksistens. Alle som studerer slike fenomener, forsker på sosiale konstruksjoner. De vil naturlig nok ha ulike oppfatninger om disse konstruksjonenes relasjon til de aspekter ved verden som ikke er sosialt konstruert. Jeg tillater meg å sitere fra Små steder, kapittel 15: «Dersom forskeren tror på kjernefysikk men ikke på astrologi, er det saken uvedkommende, og begge bør beskrives med samme type terminologi selv om begge er sosiale konstruksjoner (riktignok med varierende relasjon til omverdenen). Dette innebærer ikke nødvendigvis en relativisering av sannhet, men kan snarere ses som et forskningsprogram for antropologien: Den gjør rede for andres verdener, og setter ikke karakterer på dem.»

I dette ligger også at den vitenskapelige analysemetoden ikke er relativ. Ellers ville man jo ikke hatt en posisjon å sammenligne fra. Så langt epistemisk relativisme.

Jeg er klar over at radikal konstruktivisme finnes. Mitt enkle poeng var at man må studere sosiale konstruksjoner for å forstå menneskers verden, og at forskning på sosiale konstruksjoner produserer respektabel, etterprøvbar og nødvendig kunnskap, og følgelig representerer noe annet enn postmodernisme. Emile Durkheims sosiologi fra begynnelsen av forrige århundre konsentrerte seg utelukkende om sosiale konstruksjoner, og hadde det som sitt ytterste mål å formulere samfunnets naturlover. Ikke akkurat derridisme, med andre ord. Valget står ikke mellom postmoderne relativisme og hard science, det finnes flere alternativer.

For øvrig kan det virke som om Frøland retter baker for smed. Det er nå femten år siden jeg holdt kurset «Biologi og antropologi» på Universitetet i Oslo i et forsøk på å få studenter i samfunnsfag mer interessert i naturvitenskapelig kunnskap; og det er alt et kvart århundre siden jeg skrev pamfletten «Desentraliser moralen, men ikke fornuften», en kritisk kommentar til postmodernismen som moteretning på 1980-tallet (akademias svar på jappetiden).

Hva mener jeg om forskning drevet av et ønske om intervensjon i verden? spør Frøland. Tja, jeg vil anta at Frølands egen forskning på hiv/aids i alle fall delvis har vært motivert av et ønske om på lengre sikt å redusere antall aidsdødsfall i verden, på samme måte som mye forskning om rasisme delvis er motivert av et underliggende ønske om å redusere forekomsten av rasisme i verden. Dersom man skulle nekte forskere å ville «forstå verden for å forandre den», ville effekten være ytterligere årelating av et akademisk liv som er anemisk nok som det er.

Thomas Hylland Eriksen

Professor i sosialantropologi, UiO