Ideologisert forskning

Postmodernisme

I Morgenbladet 10. september uttrykker Thomas Hylland Eriksen misnøye med det «spor» vår replikkveksling hittil har fulgt. Jeg deler hans misnøye, men vil påpeke at ansvaret først og fremst hviler på ham. Hylland Eriksen har ikke ønsket eller evnet å svare på mitt klart formulerte spørsmål: Er han tilhenger av ideologisert forskning eller ikke?

I denne sammenheng siterte jeg tidligere leder av USAs antropologforening Louise Lampheres uttalelser som eksempel på slik forskning. Hylland Eriksen forsøker å bortforklare Lampheres hyllest til ideologisert forskning med tåkete svada om «konteksten», men unngår behendig å redegjøre for sitt eget forskningssyn.

Han burde være klar over at Lampheres syn også er blitt angrepet av andre antropologer. I tidsskriftet American Anthropologist (2003;106:687) påpeker Thomas A. Gregor og Daniel R. Gross at Lampheres ideologi medfører at «vitenskapens upersonlige agenda kommer i annen rekke i forhold til moralsk engasjement».

I sitt siste innlegg forsøker Hylland Eriksen også å bagatellisere farene ved ideologisert forskning, som han hevder er et mindre problem enn «forskning på tomgang», hva han nå måtte mene med det. Dette er selsomt, siden noen av det 20. århundres verste uhyrligheter delvis var basert på nettopp slik forskning.

Hylland Eriksen anbefaler meg en del supplerende litteratur vedrørende sosialkonstruktivisme. Siden hans egne bidrag til å klargjøre begrepet i debatten har vært særdeles uklare, ser jeg ikke bort fra at han selv ville profittere på et studium av disse verkene. Uansett vil jeg gjerne gjengjelde hans elskverdige litteraturanbefalinger med å foreslå at han repeterer noen elementære innføringstekster i vitenskapshistorie og vitenskapsfilosofi.

Stig Frøland

Professor, dr.med.

Med dette innlegget setter vi strek for replikkvekslingen mellom Frøland og Hylland Eriksen i denne omgang.