Til barnehagen for å bli

Barnehager

Jeg merker meg med glede og interesse at Lars Smith i sin kronikk i Morgenbladet 5. november dreier debatten om ettåringer i barnehage i retning av kvalitet i barnehagen heller enn en debatt for eller mot barnehager som sådan. Jeg merker meg også, ikke med like stor glede, at han mener et psykologisk fokus vil være eneste løsning.

«Jeg tror vi må innse at ettåringene har kommet i barnehagen for å bli,» kommenterer Smith tørt og kanskje en anelse oppgitt. Og han har nok rett i det. Antall barn mellom null og ett år i norske barnehager er ifølge tall fra SSB per i dag 44 929. Til sammen går det cirka 270 000 barn i landets barnehager, og barn mellom null og ett år utgjør dermed en betydelig gruppe.

Smith påpeker behovet ettåringer har for tilknytning til faste omsorgspersoner. Kunnskap om prosesskvalitet i relasjoner og tilknytning vil være svært nyttig for personalet som arbeider med denne aldersgruppen. Men Smith antar at barn i barnehagen vil ha de samme behovene som de har hjemme. Er det nødvendigvis slik?

Jeg mener vi har behov for å vite mer om barns opplevelser i barnehagen. Den store forskjellen på en barnehage og hjemmemiljøet for barna er ikke bare at de voksne omsorgspersonene blir byttet ut. Det er også andre forskjeller som kan ha betydning. Først og fremst er det mangfoldet av andre barn. Dersom en oppholder seg over tid i en barnehage med ettåringer, vil en med hånden på hjertet kunne hevde at relasjonene barna skaper seg imellom betyr mye for dem. Kan barn være omsorgspersoner for hverandre? Stabile voksne og trygge rammer blir trukket frem som viktige faktorer for at de små skal ha det godt i barnehagen. Hvor underbygget er egentlig slike påstander av reell forskning? Kan man tenke seg at barnas stabile forhold til andre barn i noen tilfeller kan veie opp for utskifting i personalet? Kan trygge rammer vel så mye være vissheten om at Jens alltid kommer løpende med bamsen sin om morgenen og jeg får holde den litt, som at bleieskift skjer rett etter måltidet klokke elleve?

Jeg er overbevist om at det i mange barnehager arbeides svært godt med de yngste barna, og at mange ansatte gjør alt de kan makte gjennom travle hverdager for å møte barnas behov for omsorg og trygge rammer. Jeg er derimot ikke like overbevist om vi vet alt vi har behov for å vite når vi skal ta oss av de aller yngste barna. Barnehagen har de senere årene gjennomgått store omveltninger. Seksåringene er ute og barn under tre år har fylt de fleste nyopprettede plassene. Ikke alle som jobber i barnehage har særlig kompetanse på barn under tre år. Og selv om det i økende grad er blitt fokusert på disse barna både i førskolelærerutdanningen og på forskningsfeltet, har forandringene først skjedd i barnehagen uten noen reell faglig oppfølging. Jeg tror ikke dette nødvendigvis betyr at barn under tre år ikke har det godt i barnehagen, det betyr bare at vi ikke vet nok om hva en god barnehage innebærer for de yngste barna.

Som Smith også påpeker er det forskjell på et barn under cirka 20 måneder og et barn på cirka to år. Generelle antagelser om «småbarna» mellom null og tre år er kanskje ikke alltid like nyttige i arbeidet med de yngste. Vi har behov for å vite mer om hvordan barn under 20 måneder kan ha gode hverdager i barnehagen. Hva kjennetegner god kvalitet i barnehagen for barn på ett år? Kan kvalitet i barnehagen for en ettåring måles ut ifra hvilke utslag barnehagelivet kan ha vist seg å gi etter fire eller tyve år? Jeg vil si at kvalitet for en ettåring først og fremst er interessant når det handler om ettåringens liv her og nå. For å kunne si noe om dette tror jeg vi har behov for forskning i barnehagen med ulike faglige utgangspunkt. Både pedagogikken og psykologien vil ha sitt å bidra med her. Smith, du har nok rett; ettåringene har kommet til barnehagen for å bli – la oss skape barnehagen for ettåringene sammen med ettåringene der de faktisk er. I barnehagen.

Mari Engesæter

Høgskolelektor i pedagogikk, Høgskulen i Sogn og Fjordane