KRONIKK
Som mange kjenner til, kan man etter å ha spist asparges oppleve at urinen avgir en distinkt og sterk duft. Vitenskapelige studier har funnet at det kan gå så lite som 15 minutter fra inntak av asparges til urinen lukter. Det finnes tilfeller der personer har kontaktet lege etter slike episoder – av frykt for at noe er galt.
Dét er det ikke, og det interessante i denne sammenheng er heller ikke aspargesens hurtige reaksjonstid i urinblæren, men det faktum at opptil halvparten av befolkningen ikke er i stand til å kjenne lukten som avgis i aspargesurin.
Disse tre millionene mennesker i Norge kan potensielt lese dette innlegget uten å ane hva det snakkes om. «Rar lukt av urinen når man har spist asparges?» vil disse kanskje utbryte, fullstendig uforstående til tematikken.
Det viser seg nemlig at det av genetiske årsaker bare er en viss andel av menneskeheten som har evnen til å kjenne lukten av asparges i urin. For den asiatiske befolkning skal andelen aspargesluktere være enda lavere enn for den europeiske. Det hører også med til historien at enkelte mennesker av metabolske årsaker heller ikke får lukt i urin av å spise asparges.
Samtidig er det ingen kjent sammenheng mellom evnen til å lukte aspargesurin på den ene siden, og evnen til å produsere den samme lukten på den andre. Man kan altså være i stand til å lukte lukten, samtidig som man sannsynligvis aldri vil få kjenne denne lukten fordi man ikke produserer den.
Forskningen på hvorfor det er slik er ikke entydig – man kan ikke identifisere hvem som kan kjenne lukten på noen annen måte enn å spørre personen. Vi kan altså fly menn til månen, men vi vet ikke objektivt hvem av dem som kan lukte asparges i urinen.
Ettersom aspargesurin verken er helseskadelig eller særlig økonomisk lukrativ, er denne problemstillingen lite kontroversiell. Folk flest godtar ganske enkelt at noen kjenner aspargeslukt, og andre ikke. Saken kunne imidlertid vært en annen dersom aspargessituasjonen var mer omstridt (for eksempel av økonomiske, helsemessige eller religiøse grunner). Vi kan tenke oss at aspargeslukt var farlig, men grenseverdiene var uklare. Aspargeslobbyen var mektig. Forsvaret var kanskje til og med innblandet. Man kunne da tenke seg en situasjon hvor aspargesluktere ville kunne få en del problemer.
Folk som hevdet at de kunne lukte asparges i urin kunne da blitt anklaget for overtro. Eller de kunne blitt tilskrevet hallusinasjoner, psykoser, vrangforestillinger eller andre mentale stigma.
I tidlige tider kunne dette kanskje også medført anklager om heksevirksomhet, eller diagnoser og tvangsbehandling for hysteri. Det kunne sågar blitt påkrevd demonutdrivelse, eller tilståelse. Aspargesluktere ville kanskje blitt tvunget under jorden.
I nyere tid kunne disse menneskene blitt tilbudt eksponeringsterapi eller desensitiviserings-trening i psykiatrien (som da naturligvis ville forverret situasjonen).
Avhengig av det sosiale klimaet i landet ville aspargesluktere kanskje blitt mobbet av bloggere eller latterliggjort og motarbeidet av skribenter (for eksempel Aftenbladets Toralf Sandø). Disse kunne vist til den uavklarte vitenskapelige statusen for aspargesforskning – og erklært aspargesluktere for avvikere og trøbbelmakere.
Man ville kanskje påpekt at «subjektive symptomer» var av liten vitenskapelig validitet, slike symptomer har som kjent lav status i legevitenskapen (til tross for at rundt 80 prosent av diagnosegrunnlaget til fastleger er basert på nettopp subjektive symptomer).
Selvsagt kunne situasjonen også vært omvendt: Kanskje de som ikke kunne lukte asparges ville blitt anklaget for fornektelse og fortrenging ¿ forstyrrelser som gjorde dem ute av stand til å observere den objektive virkelighet. Men hva ville da avgjort hva som var sannheten? Hvem ville fått monopol på virkeligheten? Statens aspargesvern? De aspargesrammede? Aspargesprodusentene?
Det er ikke gitt at konklusjonen av aspargesforskning ville blitt noe så enkelt som at «folk er forskjellige». Det er heller ikke gitt at Statens aspargesvern ville beskyttet folk mot asparges. Kanskje ville de misforstått sitt mandat og heller beskyttet aspargesen.
Aspargesvernets tenkte søsterorganisasjon, Statens strålevern, uttaler i Stavanger Aftenblad 9. desember i fjor at «en usannhet ikke blir sann av at den gjentas». Rent bortsett fra at denne påstanden i seg selv bare er en halv sannhet (effekten av propaganda og gjentagende løgn er et velkjent virkemiddel for å skape «sannhet»), så kan man lure på om Statens strålevern selv holder standarden de avkrever sine kritikere?
Strålevernet vet nemlig (og er åpne om) at de ikke vet hvilke biologiske effekter mikrobølgestråling har på levende vesener over tid. De vet imidlertid at elektromagnetisk stråling påvirker celler og molekyler (og innrømmer det åpent). De vet også at mange forskningsresultater gir grunn til bekymring. Samtidig hevder de også å vite at mobilstråling i hvert fall ikke er farlig. «Dagens forskningsstatus» er ikke entydig, sier de – og glemmer beleiligvis at historien sjelden kan vise til entydig forskning.
Et sentralt aspekt i propaganda, psykologisk krigføring (og markedsføring!) er tesen «stay on message». Man bør ikke utvise særlig tvil i sitt budskap, fordi dette kan så tvil i mottageren man vil overbevise. Dette gjelder mange konflikter (og kan gjelde alle parter i konflikten) – enten det er snakk om klimaendringer, masseødeleggelsesvåpen (Bush og Irak) eller andre kontroversielle forhold (for eksempel asbest i isolasjonen eller bly i bensinen).
Når to parter benytter en slik tese oppstår ofte såkalt polarisering ¿ et fenomen som forhindrer konstruktiv handling og dialog. Det må imidlertid anføres at Statens strålevern er lite interessert i dialog eller forskning som ikke underbygger deres etablerte syn (som også er det samme som de anklager sine motstandere for).
Regelen om «stay on message» har imidlertid et viktig tillegg for institusjonelle maktapparater: Dersom man skal lyve, må man lyve med tanke på fremtiden. Man må skape troverdig grunnlag for fremtidig ansvarsfraskrivelse (for å forhindre senere ansvar for dagens forbrytelser).
På engelsk kalles dette fenomenet plausible deniability. Uttrykket er kjent fra tobakksindustrien, som opprettet «The Tobacco Industry Research Committee» (TIRC) – et organ som blant annet spesialiserte seg på å så tvil rundt forskning som viste negative helseeffekter av tobakk.
Det er viktig å legge merke til at det aldri var noen målsetting å prøve å bevise at tobakk var ufarlig – det var utelukkende tvilen rundt forskningen som var målet. Man måtte kunne si: «Vi har forsket mye på dette i et forsøk på å avklare situasjonen. Vi visste derfor ikke bedre.»
Den britiske statsministeren Benjamin Disraeli skal ha sagt at det finnes tre typer løgn: Løgner, forbannede løgner, og statistikk.
At mange «aspargesluktere» hevder at de kjenner effekter av mobilstråling på kroppen er uinteressant for aspargesvernet. De jobber jo ikke med stråling, de jobber med asparges.
Strålevernet burde derimot jobbe med strålevern.
Kim Allingham er pedagog.