Barnehager
Vi deler selvsagt kunnskapsminister Kristin Halvorsens begeistring (24. desember) for den eventyrlige utbyggingen av barnehager som er gjennomført de siste årene. Det er bare det at vår kronikk 10. desember ikke er en kritikk av barnehageutbyggingen, men en kritikk av det økonomiske språket som regjeringen rammer diskusjonen om utdannelse inn i. Vårt poeng er at når en investeringslogikk legger føringer for diskusjonen, forsvinner andre perspektiver og målsettinger. Vi ønsker at de nødvendige diskusjonene om økonomi rammes inn av en hovedmålsetting om danning og demokratiutvikling – ikke omvendt.
Halvorsen sier at det politiske språket er preget av en økonomisk rasjonalitet, og omtaler dette som en nødvendighet en statsråd må akseptere. Men så lenge de rødgrønne regjerer med et stortingsflertall i ryggen, er dette en konstruksjon av virkeligheten de selv må ta det hele og fulle ansvaret for. Dersom Norge hadde vært et land hvor bruttonasjonalproduktet ikke strakk til for å sikre befolkningen livsnødvendige goder, kunne man kanskje tillatt seg å begrense politikk til å handle om fremtidige kontantstrømmer. Men slik er ikke virkeligheten i Norge.
Gjennom den økonomiske språkbruken har SV akseptert et ideologisk premiss som tidligere tilhørte høyresiden og til dels Arbeiderpartiet, nemlig at utdannelse er en investering i «human kapital» som gir økonomisk vekst. Dermed blir det viktig å se regjeringens barnehagepolitikk i sammenheng med trender som preger utdanningssektoren generelt. Professor Gustav E. Karlsen sier i siste nummer av Forskerforum at den samfunnskritiske, prosess- og barnesentrerte kunnskapspolitikken som SV lenge har stått for, har måttet vike for en instrumentell kunnskapspolitikk rettet mot å styrke konkurranseevnen i den nye globaliserte markedsøkonomien. Han mener SV med dette instrumentelle synet på kunnskap har snudd 180 grader.
Halvorsen sier at hun ikke vil gå inn for «resultattester» i norske barnehager, og at «det ikke er noe som skal tallfestes og registreres som kan knyttes til språkkartlegging eller andre ferdighetsområder i barnehagen». Problemet er at regjeringen indirekte legitimerer en slik registrering av barns ferdigheter. I Oslo er man blant annet i ferd med å innføre resultatmål i barnehagen stikk i strid med barnehageloven, og det er mange eksempler på at kommuner bruker kartlegging som styringsinstrument for det pedagogiske arbeidet i barnehagen.
Dette blir ikke bare stilltiende akseptert av regjeringen. Eksisterende kartleggingspraksis i kommunene er også et av regjeringspartienes argumenter for å innføre krav om at alle barn skal tilbys språkkartlegging i barnehagen. Når kartlegging av barns ferdigheter brukes som styringsinstrument av barnehagens tilsynsmyndighet, blir det tydelig hvordan en økonomisk rasjonalitet griper direkte inn i barns hverdagsliv i barnehagen.
Bernt Andreas Hennum
Høyskolelektor
Solveig Østrem
Førsteamanuensis Høgskolen i Vestfold