Eia
Høsten 2005 problematiserte vi «den nye humoren» i en ungdomsbok. Vi sa at det var lytehumor og pådro oss manges vrede. Det het at humoren til Harald Eia og andre var så intelligent og komplisert at den nærmest ikke kunne kritiseres. Ofrene for humoren var ikke ofre, men «beæret» og med på moroa. Hvem vil vel være offer? Fem år senere har det skjedd et stemningsskifte, og Eia er ikke så morsom lenger. Det «har gått for langt» (Heger/Hompland/Sørheim m.fl.). Men Eia har ikke gått noe sted. Eia er tro mot sitt prosjekt, men publikum har beveget seg.
I Morgenbladet julaften portretteres Eia som en som «må holde menneskeforakten i sjakk». Siden Eia gjør oppmerksom på at han vet om faren ved å sparke nedover, blir han omtalt som intelligent. Da kan han fortsette å gjøre det. «Programmet er sjefen», sier Eia til Morgenbladet, og da må andre hensyn vike. Publikums vendepunkt kan ha kommet etter Hjernevask, et uhøytidelig faktaprogram der Eia selv innrømmer å ha opptrådt uredelig overfor forskere som hadde tillit til ham. Intelligent.
Karl Ove Knausgård er en annen genierklært mann med samtidssuksess. Han skriver sitt og andres liv, og sjonglerer med begreper som fakta og fiksjon, slik Eia gjør det. Selv uttaler han at han er hensynsløs, og at prosjektet hans inneholder «ikke et rent lite element av å utnytte andre mennesker» («Radiodokumentaren», NRK P2, 2. oktober).
Ekskona til Knausgård beskriver et vendepunkt i sin opplevelse av det kunstneriske prosjektet. Hun ble nedringt av journalister som lurte på om hun ikke hadde det «helt forferdelig», og ble nødt til å lese bøkene for å finne ut hvor ille det var. Hun uttaler at hun ikke ønsket å havne i den situasjonen at «alle ler». Hun ville ikke fremstå som et offer, men valgte å respektere det kunstneriske prosjektet til Knausgård, selv om han publiserte hennes private historier under fullt navn, uten hennes samtykke. Det er uhørt å argumentere mot et kunstverk. Kunstverket er sjefen, og da må andre hensyn vike. For det er så intelligent. Og viktig.
I Mensa er de intelligente. Bare to prosent av befolkningen får bli medlemmer der. I Mensa ser de sammenhenger de fleste ikke ser. Siden Eia er så intelligent, fikk han årets Mensa-pris. Begrunnelsen er blant annet at Eia har fremprovosert kontrovers og «avdekket (…) at det finnes faglige miljøer som baserer faglige vurderinger på ideologi, når de burde vært basert på logikk, rasjonalitet og empiri».
Hva slags logikk? Rasjonalitet i forhold til hva? Og hvem sin empiri? Mensas tekstforfatter greier å være forbilledlig normativ i sin begeistring for idealet om objektivitet. Historien er full av intelligente folkeforførere som la hovedvekten på sin oppfatning av rasjonalitet, logikk, og begrensede empiri i sitt politiske og ideologiske prosjekt.
I samme begrunnelse for prisen, skriver Mensa at Eia fikk motbør på grunn av «spekulativ stil, mangel på nyanser, bevisst seleksjon av enkelte fagmiljøer (…)». Eller, sagt med andre ord: Han hadde ideologiske føringer for sin forskning. Han hadde kan hende bare føringer Mensa likte bedre? De få leder de mange. Har vi sett det før?
Eia sliter med menneskeforakten, Knausgård kaller seg selv for hensynsløs og Mensa legger ikke etiske eller moralske hensyn til grunn for sin pris. I Morgenbladets artikkel sier Eia at han, tross alt, tenker kommersielt. Knausgård hevder å ha solgt sin sjel til djevelen – men at det er belønning å hente: Penger og berømmelse. (NRK 02.10.10) Og der møtes to prosent kulturelite med massene; i en amoralsk underholdningsindustri der noen ler hele veien til banken.
Kanskje de kan flytte sammen i Grotten og date i mørket?
Kristín A. Sandberg
Trond K.O. Kristoffersen
Forfattere