Menneskerettigheter
Professor Jens Saugstad oppfordrer i Morgenbladet 4. mars våre folkevalgte til å være mer på vakt før vi ratifiserer menneskerettighetskonvensjoner, og advarer mot inflasjon i påståtte menneskerettighetsbrudd. Dette er prisverdig. Dessverre avviser han at «positive velferdsrettigheter» er ordentlige menneskerettigheter. Dette er rettigheter til goder andre må bidra til å skaffe, som mat, helsetjenester og utdannelse.
Saugstad foretrekker en rettsfilosofi i europeisk naturrettstradisjon, som bare aksepterer «negative» menneskerettigheter. Dette er rettigheter til at andre skal unnlate å handle galt; han nevner retten til liv, frihet, eiendom og politisk frihet. Han hevder at bare de som lever i et samfunn har «positive» sosiale og økonomiske rettigheter. Barn av papirløse immigranter har derfor ingen egentlig menneskerettighet til nødvendig medisinsk hjelp. Han beklager også at denne utvanningen lar Gerhard Heiberg og andre forsvare Kinas krenking av de «egentlige» menneskerettighetene som avveining mot velferdsrettighetene.
Saugstads kritikk mot «velferdsrettigheter» som menneskerettigheter svikter av minst fire grunner:
• For det første er skillet mellom «negative» og «positive» rettigheter vanskelig å presisere og begrunne. Er eiendomsrett og politisk frihet bare at andre unnlater å gjøre noe, eller er handlinger også påkrevet? «Negative» rettigheter til rettssikkerhet og demokrati krever store fellesressurser til retts- og politivesen.
• For det andre finnes det argumenter i naturrettstradisjonen for at staten ikke bare må respektere liv, eiendom og politisk innflytelse men at den også bør ivareta økonomiske og sosiale grunnbehov. En stat som bedriver tortur fortjener ikke oppslutning – ei heller en som unnlater å bruke sitt handlingsrom for å sikre at innbyggerne er friske og har mat og utdanning.
• For det tredje: Sett at Saugstad hadde rett i at bare de som bidrar til organiserte fellesordninger har velferdsrettigheter. Likevel ville mange utlendinger og asylsøkere ha slike rettigheter i forhold til oss, for norsk velferd skyldes også en global «samfunnskontrakt». Vi er avhengig av internasjonale handelsregler. Norges fordeler av oljeutvinning utenfor kysten skyldes ikke minst at andre stater respekterer kontinentalsokkelregimet. Og det er bare fordi utlendinger respekterer norsk selvstyre at norsk suverenitet er et gode for oss. Noen mennesker lider under denne globale samfunnskontrakten, fordi den støtter opp under diktaturstater som for eksempel dagsaktuelle Libya heller enn å frakjenne dem internasjonal legitimitet og privileger. Da er det ikke så urimelig at barn av flyktninger fra disse statene har rett til noen nødvendige «positive» helsetjenester – i et land som høster store fordeler av den globale samfunnskontrakten.
• For det fjerde bør vi ikke avfeie velferdsrettigheter simpelthen fordi de kan bli misbrukt til å forsvare tortur, sensur eller diktatur, eller fordi noen skriker «menneskerettighetsbrudd» ved enhver opplevd urett. Begge disse gruppene tar ofte feil, politisk, rettslig og moralsk. Vi bør heller delta i diskusjonene om hvordan konvensjonene bør utformes og håndheves for å redusere farene ved misbruk. Hvordan kan internasjonale organer best bidra til å håndtere slike konflikter forsvarlig?
Saugstad har rett i at menneskerettighetskonvensjonene har gamle røtter. Samtidig er de uttrykk for noe nytt: Stater erkjenner et felles ansvar for å overvåke, og dels håndheve, noen minstekrav til forsvarlig styresett. Et viktigere skille enn mellom «positive» og «negative» rettigheter er hvilke rettigheter som bør overvåkes av internasjonale organer, og hvilke det er bedre at norsk, libysk, indisk og andre nasjonale rettsvesen håndterer alene. Det er ikke gitt at dagens konvensjoner og deres organer trekker grensen riktig.
Kritisk granskning av menneskerettighetskonvensjonene er absolutt på sin plass, men problemet er ikke at de sikrer «positive» velferdsrettigheter.
Andreas Føllesdal
Professor i politisk filosofi ved Norsk senter for menneskerettigheter, UiO