Poesi
I Morgenbladet denne våren har Henning Bergsvåg etterlyst manglande merksemd og meldingar, og fått støtte av kollega Cornelius Jakhelln som drog med kritikar Knut Hoem. Bergsvåg har ôg uttalt at han skriv poesi for å legitimere bruk av hatt. I Oslo i helga såg eg flust av (relativt) unge menn med hatt, så påhittet har breidd om seg. Men kor er bukseselane?
Kva som er poesi er ikkje godt å seie. Ein kan vel likevel einast om at det er noko anna enn romanar. Poesi får lite merksemd i pressa, og utspelet til Bergsvåg er slik sett flott. Eit ytre signal i form av hatten, kanskje det hjelper. Samtidig understrekar det eit anna aspekt ved lyrikken, det påfuglaktige. Det lyriske er lett og luftig, sprunge ut av den spontane idékjelde, og mange lyrikarar «syng» i teksten sin i Whitman-tradisjonen, syng om det som kling i hjartet. Kva passar betre då enn ein hatt på snei, ein hatt til å kaste opp i lufta når diktgleda sprutar ut? Men kva så med oss som skriv romanar, som tenker plan og struktur, nærmast komprimerte femårsplanar etter kommunistisk standard? Hamsun skjønte dette med romanskriving. Han stod tidleg opp, hipsa på seg bukseselane, kom seg ned i skrivestua på Nørholm, der vart han sitjande med tømmerblyanten og krote i mange timar. Eg foreslår derfor at alle romanforfattarar brukar bukseselar i det offentlege rom. Då veit alle at her blir det tenkt episk og langsiktig, at det blir vridd og vendt på plott, miljø- og karakterskildringar frå morgon til kveld. Dette vil saman med lyrisk hattebruk gi ei synergieffekt som synleggjer dei kreative skrivande, og truleg fører til breiare refleksjon om samfunnet. Bukseselane held oss oppe, gjer at vi ikkje sig heilt ned i bestialitet og ignoranse, medan hatten er pynten øvst, kongekrona på kvarmann.
Olav Kristiseter
Forfattar, Bergen