Tvang i psykiatrien
I kjølvannet av NOU 2011:9 «Økt selvbestemmelse og rettssikkerhet» har det foregått en nødvendig debatt om bruk av tvang i psykiatrien, selv om debatten i liten utstrekning har brakt nye argumenter til torgs, det beste er velkjent og frontene forholdsvis tydelige.
Det er enkelt å være for eller mot, men man kan bli så prinsipiell at virkeligheten forsvinner ut bakdøra, uten at en legger merke til det.
Sannsynligvis er de fleste enige om at bruk av tvang med rette er blitt redusert og at den bør reduseres ytterlige. Det er ikke bare bruken av psykofarmaka som har ført til mindre bruk av tvang, det er snarere slik at med psykofarmaka har man fått til disposisjon et virkemiddel som kan brukes til både å avskaffe og påføre tvang. Tvangsmedisinering er kanskje det mest avanserte og tvetydige tvangsmiddel som brukes, blant annet fordi det bærer navnet medisin.
Det er flere grunner til at bruken av tvang har avtatt, men primært dreier det seg om ideologiske endringer. I løpet av de siste tiårene har det i stigende grad vært fokusert på menneskers selvbestemmelse, slik en så det i abortdebatten, slik en i dag ser det på alle livets områder når det gjelder menneskers rett til å velge. I enhver valgkamp blir det kappestrid partiene mellom hvem som egentlig legger til rette for størst valgfrihet. Mennesket er blitt myndig og har rett til å velge hvilken deodorant de vil bruke, hvilket politisk parti de vil stemme og kravet om å få avslutte livet med helsevesenets assistanse er blitt stadig mer høylytt.
Naturlig nok har dette også forandret måten helse- og sosialvesenet arbeider på. Helt fra det banale at man som pasient på sykehuset kan velge alternative retter til middag, til at man kan velge sykehus og et stykke på vei behandlingsopplegg.
Psykiatrien sliter med en lite ærerik historie. Selv om man skal vokte seg vel for å moralisere over historien, er det ikke til å komme forbi at det i psykiatrien, helt frem til denne dag, er blitt brukt makt og begått overgrep. Dette er en historie som er vel kjent og det er snakk om en praksis som ikke er fortid. Det har vært en kullsviertro på at mennesker som sliter med sin psykiske helse ikke vet sitt eget beste og at fagfolk derfor har plikt til å hjelpe mennesker som påfører seg selv og andre skade ved sin livsførsel.
Det å vite hva som er den andres beste er alltid problematisk, om den andre har psykiske problemer eller ikke. Den andre er alltid den andre og aldri en forlengelse av meg. Bruken av tvang i psykiatrien reiser store etiske, faglige, praktiske og organisatoriske spørsmål.
La meg forsøke å rydde litt i argumentasjonen for om mulig å klargjøre hvor problemene ligger:
1) Dersom bruk av tvang i psykiatrien skal være tillatt må dette lovfestes, det kan ikke være opp til avdelingens skjønn, det vil gjøre pasientene rettsløse. Samtidig er det umulig å utforme lover og regler som gjør skjønnet overflødig.
2) All bruk av tvang må problematiseres, ikke minst den knyttet til tvangsmedisinering. Pasienter må i langt større utstrekning enn i dag få saklig informasjon om nytte og bivirkning av medisinbruk og ut fra dette foreta valg. Det må så langt mulig inngås avtaler om eventuell bruk av tvang med den enkelte pasient når vedkommende er i stand til å inngå slik avtale.
3) Det må gjennomtenkes hvem som skal utøve eventuell tvang, når pasienter blir til fare for seg selv og andre. Dersom psykiatrien ikke skal bruke noen form for tvang må trolig politiet sterkere inn i bildet.
4) Selv om autonomi i dag langt på vei oppfattes som en menneskerett er det grunn til å diskutere hvor grensene for autonomien går. Det må være lov å spørre om den psykotiske i noen kvalifisert mening av ordet er autonom. Selv om det kanskje ikke er tidsriktig, er det grunn til å spørre hvor mye familien og samfunnet skal tåle av utøvd autonomi fra mennesker som er ute av psykisk balanse. Hvor mye skal et menneske få lov til å blamere seg i det offentlige rom før det brukes tvang? Når går toleranse over til å bli likegyldighet? Har menneskets rett til å gå til grunne med andre som tilskuere? Skal det være en menneskerett å leve et liv hvor en systematisk påfører seg selv og ikke minst andre skade? Dette er den gamle interessekonflikten mellom individ og kollektiv. Er det lenger mulig å snakke om at noe er til beste for noen, eller er slike uttrykk gått ut på dato? I forhold til barn gjør vi det, i forhold til mennesker i livets sluttfasen gjør vi det også et stykke på vei. Tror vi på at det finnes noe fellesmenneskelig som gjør at vi kan vite hva som er best for den andre? Er det best for spisevegreren å spise eller er det best å la det være? Hvis vedkommende vil leve er det best å spise, hvis ønsket er å dø er det klokest å la det være.
5) Som en følge av at mennesket er blitt myndig og selvbestemt bør vi kanskje som samfunn akseptere flere selvmord. Akseptere at noen, ut fra en grundig vurdering, velger å avslutte livet. Samtidig vet vi lite og ingenting om mindre bruk av tvang vil føre til flere selvmord.
Som sykehusprest gjennom vel to tiår var jeg ved flere anledninger involvert i mennesker som endte sitt liv fordi de ikke orket mer. To historier blir jeg aldri ferdig med. Den ene var en livsglad person som i korte, psykotisk perioder hørte stemmer som påla ham å ta sitt eget liv. Tvangstiltakene var ikke gode nok, under en psykose klatre han å ta sitt eget liv. Den andre ville også leve, men kunne ikke tåle å bli tvangsmedisinert og ville inngå avtale om bli tvangsinnlagt, men ikke medisinert ved psykose. Hun fikk ikke inngå slik avtale og valgte døden.
Begge historiene er her forenklet, men lærte meg noe om hvor sammensatt problematikken er og hvor enkelt det blir når man blir prinsipiell og glemmer at det dreier seg om høyst levende mennesker. Hvor gjerne jeg enn ville kan jeg vanskelig se for meg en psykiatri uten noen form for bruk av tvang, men jeg kan uten problem se for meg en psykiatri som innrømmer pasientene langt mer selvbestemmelse.
Arnfinn Fiskå
Daglig leder for Bymisjonen i Rogaland, men var før det sykehusprest i psykiatrien i vel 20 år.