Katastrofepsykologi
Internasjonalt har forskere innen psykososial intervensjon etter katastrofer lenge vært opptatt av effekten av forebyggingstiltak og tidlig inngripen. Men selv om forskningsbasert kunnskap på området øker, er det fremdeles er behov for mer forskning.
Krise- eller katastrofepsykologi er et begrep som dekker mange ulike intervensjoner og tiltak, men omtales ofte feilaktig synonymt med ett enkelt tiltak - såkalt debrifing. Det er i dag bred enighet i fagmiljøet om at slike gjennomganger av traumatiske hendelser konsentrert rundt sterke inntrykk og følelsesmessige reaksjoner, har liten eller i verste fall negativ effekt.
Omsorg, tilstedeværelse og hjelp til å roe ned sterk uro kan derimot ha positiv forebyggende effekt. Mobilisering til fellesskap og sosial støtte i arbeidsmiljø og lokalsamfunn vil kunne ha stor betydning. Bistand til denne type hjelp og mobilisering er en vesentlig del av katastrofepsykologisk hjelp.
Å få oversikt over det som har skjedd, bidrar til å redusere stress og kaotiske tanker. Etter de første timene kan det være til hjelp å få fortelle om det en har opplevd, men da hovedsakelig om det faktiske hendelsesforløpet og eventuelle tanker og valg, uten at oppmerksomheten rettes mot følelser og de sterke sanseinntrykkene.
For mange er det til hjelp at reaksjoner blir normalisert, men mens en tidligere har trodd at det «alltid var bra å snakke om det», viser ny forskning at ingen bør presses til å snakke om en traumatisk opplevelse. Noen finner mer ro og lindring i å fokusere på aktiviteter.
En såkalt handlingsorientert mestringsstil ser ut til å føre til mindre grubling og bedre beskyttelse mot å utvikle posttraumatisk stress og depresjon. Hjelp til å finne balanse mellom grubling og aktivitet kan også være en krisepsykologisk intervensjon
Forskning har vist at relativt enkle tiltak kan ha god effekt rett etter en traumatisk hendelse; for eksempel kan aktiviteter som å spille enkle dataspill (tetris, for dem som kjenner det) like i etterkant av sterke inntrykk hindre at disse lagres varig i hukommelsen. Formidling av slik kunnskap er også en viktig del av god hjelp.
En trenger knapt vise til forskning for å slå fast at ungdommene som har overlevd terrorhandlingene på Utøya, har vært utsatt for meget sterke og potensielt alvorlig traumatiserende opplevelser. Dette er hendelser helt på linje med krigsopplevelser, og få nålevende nordmenn har opplevd maken.
Mange har uttrykt stor bekymring for hvordan det kommer til å gå med dem. Samtidig har forskning de siste årene dokumentert at selv om ungdom som gruppe er sårbare for traumatiske påkjenninger, kan de også være forbløffende motstandsdyktige mot å utvikle langvarige traumesymptomer. Ungdoms hjerner og nervesystemer er fleksibelt opp til begynnelsen av tyveårene, og adekvat hjelp og støtte etter traumatiske opplevelser kan få drahjelp av fleksibiliteten. Det betyr ikke at ungdommene bør overlates til seg selv, men at de bør følges opp med kartlegging og hjelp som kan virke sammen med utviklingen.
Eksempler her er hjelp til håndtering av ubehagelige gjenopplevelser, mareritt, irritabilitet og konsentrasjonsvansker, vedvarende grubling og tanker om skyld. For dem som tidligere har hatt store belastninger, som har slitt med vansker fra før, eller som har liten støtte rundt seg, er en oppsøkende oppfølging spesielt viktig.
Det er viktig å ta utgangspunkt i forskning når det planlegges tiltak etter en så ekstrem påkjenning som terrorhendelsene 22. juli. Samtidig må den viktigste rettesnoren være erfaringene og tilbakemeldingene fra dem som skal motta hjelpen, og fra dem som har vært igjennom store katastrofer tidligere. Mange av disse understreker betydningen av oppsøkende støtte, av tilbud om å møte andre i samme situasjon, og av hjelp og støtte over tid - både til direkte rammede, pårørende og nettverk.
Unni Marie Heltne
Spesialist i klinisk psykologi, Senter for Krisepsykologi, Bergen