Litt mer om rasehygienen i Norge

RASEHYGIENE

Nils Roll-Hansen skal ha takk for at han i Morgenbladet 23. september korrigerte min artikkel om rasehygiene. Selvfølgelig har han rett i at det var mange humanister som også var svært så ivrige talsmenn for denne tankeretningen. I tillegg til de han nevner, kunne også Arvid Brodersen ha vært trukket frem. Min formulering «ledende talsmenn» var uheldig. Det jeg mente var at det fantes talsmenn for rasehygienikere som kunne praktisere den, sperre personer inne av eugeniske grunner. De var asylbestyrere, altså medisinere og psykiatere, som Ragnar Vogt, Johan Scharffenberg og flere. Jeg tviler ikke på det var mange humanister som også gjerne ville det, men de hadde ikke anledning til å gjøre det.

Det er også helt riktig som Roll-Hansen gjør oppmerksom på at Otto Lous Mohr, som representerte den moderne genetikken, på et tidlig tidspunkt avslørte Jon Alfred Mjøen som dilettant. Likevel er det en kjensgjerning at i 1933 ble straffelovskomiteens forslag til steriliseringslov anbefalt av de medisinsk sakkyndige, oppnevnt av Det medisinske fakultetet. Mjøen hadde foreslått en steriliseringslov med mye videre fullmakter, men gjør eksistensen av et ekstremt forslag nødvendigvis det medisinske etablissementets forslag moderat? Jeg er usikker på det. Jeg er ikke i tvil om at humanister i hopetall også hadde villet anbefale både Mjøens og straffelovskomiteens forslag, men det fritar ikke de medisinerne som faktisk anbefalte straffelovskomiteens forslag.

Medisineren Karl Evang ga ut Rasepolitikk og reaksjon i 1934, før Stortinget vedtok steriliseringsloven. I boken heter det at den rasehygieniske bevegelsens krav om kamp for å begrense antallet av dårlige arvebærere rommer en sunn og rasjonell kjerne. Han skriver at det han kaller «de arvemessig, biologisk mindreverdige» bør steriliseres så ikke de dårlige arveanleggene får vandre videre i slekten.

Karl Evang skriver også at et sosialistisk samfunn baserer seg på plan og rasjonalitet. I kampen mot kapitalismens irrasjonalitet tar den derfor i bruk vitenskapen og først og fremst naturvitenskapen, påstår medisineren. Han konkluderer med følgende kraftsats: «Basering av samfunnslivet i høyere grad på den moderne vitenskapelige oppfatning betyr uten videre et ledd i den sosialistiske utviklingen.» Han følger opp med å hevde at sosialismen derfor ser med glede på ethvert skritt som gir biologiens resultater større betydning for samfunnet, og han fortsetter med at tanken om å begrense antallet «dårlige arvebærere» er en helt rasjonell tanke som sosialismen alltid har gått inn for. Er denne begeistringen moderat? Medisineren Evang prøver å sminke steriliseringsloven med sosialisme.

Min artikkel fra 16. september handler stort sett om tiden før og rundt første verdenskrig. Roll-Hansens viktige presisering gir en kjærkommen mulig til å si litt om sosialøkonomiens forhold til eugenikk. I den norske utgaven av Alva og Gunnar Myrdals bok, Krisen i befolkningsspørsmålet fra 1936, ved Aase Lionæs og Arne Skaug, heter det at i noe de kaller den sosiale sirkulasjonsprosessen blir det skilt ut biologisk degenererte individer «hvis forplantning rasehygienisk sett ikke er ønskelig». Et annet sted heter det at det kan bli tale om sterilisering av individer med lite ønskelige egenskaper.

Så hva er konklusjonen? Kanskje Mjøen har fått for stor oppmerksomhet. På tross av Mohrs tilbakevisning av ham sto eugenikken sterkt i Norge også blant leger og psykiatere. Det er det som trenger en forklaring. Om denne rasehygienen skal kalles moderat eller ekstrem, er underordnet.

Espen Søbye

Forfatter og kritiker