Er nordmenn klare for miljøvern?

Miljø

Nordmenn stemmer ikke på grønne partier og krever ikke at Høyre og Arbeiderpartiet skal prioritere miljøvern. Nordmenn drar på mange og lange flyferier, vil ha SUV for å beskytte barna i trafikken og bedre veier for å beskytte SUV-en.

Norske politikere skjønner tegningen: Valgvinnere velger vekk miljøvern. Dermed er norsk natur under nytt press fra skogeiere, lokalmyndigheter og energiutbyggere. Klimapolitikken påvirker ikke olje- og gasspolitikken, og klimagassutslippene øker. Norsk miljøbevegelse må også skjønne tegningen: Vi må gjøre miljøvern til noe folk har lyst på.

Nordmenn sorterer søpla si når de får sjansen. De er utvilsomt glade i natur. Når WWF arrangerer verdens største meningsytring, Earth Hour, gir nær to millioner nordmenn uttrykk for at de tar klimaproblemet alvorlig. Det er selvsagt ikke all verden til klimainnsats å slukke lyset i en time, men ifølge TNS Gallups Klimabarometer setter folk klima på femteplass blant de viktigste spørsmålene. Utenom Høyre- og Frp-velgere har folk klima på første eller andreplass.

Norsk miljøbevegelse har bidratt sterkt til at folk mener miljøvern er viktig. Vi har høy respekt i befolkningen. Vi er flinke til å påvirke politikk. Listen over tiltak og vedtak der miljøbevegelsen har bidratt, er lang. Vi har økende samarbeid med næringslivet, som svarer med reelle miljøforbedringer. Vi har høyere medieprofil enn andre ideelle organisasjoner. Med et så godt utgangspunkt burde WWF og de andre miljøorganisasjonene kunne få med seg folket til handling.

Derfor er det norske gapet mellom høy miljøerkjennelse og lav vilje til forpliktende miljøpolitikk i befolkningen påfallende. Miljøbevegelsen har ikke greid den delen av jobben som går ut på å mobilisere mennesker til aktivt miljøvern. Medlems-tall illustrerer situasjonen: Turistforeningen og Jeger- og Fiskerforbundet tar vare på folks interesser i naturen. De har 100 000–200 000 medlemmer. WWF tar vare på naturen og har 14 000.

Den spesielle kombinasjonen av høy miljøerkjennelse og lav handlingsvilje betyr at tiden er moden for et strategiskifte. Miljøbevegelsen har konsentrert seg om å banke gjennom sin analyse: Verden har et miljøproblem. Det var viktig og vi har greid det, gjennom effektivt arbeid i media og politikk. For å få det til har vi vært politiserte og aggressive. Gevinsten er at vi har vunnet kampen om virkelighetsbeskrivelsen. Politikk og samfunn har «kjøpt» vår hoved-analyse og synes vi er flinke. Kostnaden er at vi har solgt folk et problem, og vi som selger det er sinte elitister. Sånt skaper ikke sann entusiasme hos andre enn kranglefanter og selvpiskere.

Den miljøpolitiske handlings-uviljen som nå preger Norge, står i stor kontrast til handlingsevnen vi ser når det virkelig gjelder. Da den globale gjeldsbobla sprakk, la verdens regjeringer over natten pengebeløp på bordet som ingen hadde trodd var mulig (og som, hvis de hadde blitt brukt til miljøvern, ville utrettet undere). Da tsunamien i Japan avslørte atomkraftens grunnleggende problem, brukte en konservativ tysk regjering bare noen timer på å beslutte avvikling av atomkraft tilsvarende en fjerdedel av tysk energiproduksjon.

Hvis det vi nå vet om kombinasjonen av klimaendring og naturspisende befolkningsvekst er riktig, vil politiske krafttak av dette formatet bli nødvendig flere ganger. Miljøbevegelsens seier i kampen om virkelighetsbeskrivelsen betyr at den underliggende politikken faktisk er klar for dette, bare påskuddet kommer. I politikernes øyne er påskuddet et mandat fra folk til å handle.

Mandatet kommer når folk går fra å grue seg til miljøproblemer til å ha lyst på miljøløsninger. Det betyr ikke at alvoret i klimaendringer og naturtap skal tones ned. Herlighetsteologi som lover at teknologien løser alt mens vi sitter i sofaen, virker ikke. Folk må få lyst på de opplagte fordelene ved en fremtid der naturgrunnlaget fortsatt er levende, hvor det ikke er fare for at Nord-Afrika må fraflyttes og New York blir oversvømt, og hvor samfunnet er basert på gratis og evigvarende energi i stedet for konfliktskapende olje.

I Sverige har WWF 200 000 medlemmer, og klimagassutslippene går ned. I Norge har folk hørt klimapolitisk snakk i 20 år uten å merke politisk handling. Med 100 000 støttespillere hver kan WWF og de andre miljøorganisasjonene gi politikerne mandatet de venter på. Da kan vi innkassere gevinsten av 50 år med bevissthetsbygging.

Rasmus Hansson

Avtroppende generalsekretær i WWF