Etikk
I Morgenbladet 14. oktober fikk (den for mange av oss ukjente) Etikeren et spørsmål fra en student om pelsdyroppdrett. Et av de mest brukte argumentene for å forsvare produksjon av pels i Norge er at en avvikling av produksjonen vil kunne føre til økt produksjon i land som Kina, hvor dyrevelferden er langt dårligere enn i Norge. Med andre ord er det bedre at vi driver pelsdyroppdrett enn at kineserne gjør det. Studenten spurte Etikeren om hva han mener om denne typen argumentasjon.
Jeg vet ikke hva studenten synes om svaret som ble gitt, men jeg stusset over et noe fomlende svar fra Etikeren denne gangen. I den grad jeg forsto det svaret som ble gitt, så gikk det ut på at vi bør avvikle pelsdyroppdrett i Norge fordi denne produksjonsformen er uforenlig med vår selvrespekt: Det er det samme for rev og mink om pelsen deres blir produsert i Norge eller i Kina, men det er ikke det samme for oss. Dette må kunne sies å være et ganske dårlig svar til en etiker å være. For det første er det et svært ufullstendig svar på et viktig spørsmål. For det andre er det et svar jeg tror de færreste vil gi sin tilslutning til – fordi det synes å være rent menneskesentrert. Studenten fortjener et bedre svar enn som så. Her kommer et forsøk fra min side på et svar:
Først litt fakta. I Norge avles og slaktes hvert år rundt 800 000 mink og rev. Antallet pelsdyrfarmer er rundt 300 (og synkende), og disse får årlig rundt 50 millioner i statlige subsidier. Norge er en av de største eksportørene av pels, og over 90 prosent av pelsen som produseres her sendes ut av landet, primært til Kina og Russland. I dag er det nettopp markedene i disse to landene som holder liv i den internasjonale – inkludert den norske – pelsdyrnæringen. En kartlegging av dyrevelferden ved kinesiske pelsdyrfarmer har avslørt svært alvorlige forhold av dyremishandling, og forholdene skal være verre enn det som nylig har vært avdekket i Norge (selv om våre egne forhold er ille nok).
Et argument for videre pelsdyrdrift i Norge, som ofte gis av norske pelsdyrprodusenter, er at et forbud i Norge vil resultere i en økning av pelsdyrproduksjonen i Kina. Følgelig vil dyrene totalt sett få det verre hvis vi legger ned driften i Norge. Det er flere problemer med denne argumentasjonen.
For det første forutsetter argumentet at det er behov for pels, og at vi skal fortsette å produsere pels i fremtiden (les: at pelsdyroppdrett er etisk forsvarlig). Men pels er etisk uforsvarlig og har ingenting med behov å gjøre. Pels dreier seg kun om mote og (overdreven) forfengelighet. Legger vi til at dyrene lider under produksjon av pels, bør det være en målsetting å avvikle moderne pelsdyrhold, både i Norge og internasjonalt.
For det andre bør Norge gå foran med et godt eksempel ved å avvikle pelsdyrproduksjon, heller enn å opprettholde driften i den (falske) tro at dét vil hindre videre oppblomstring i land som Kina.
For det tredje er det en tvilsom empirisk antagelse at et lovforbud i Norge vil føre til at kineserne utvider sin drift; det er mer sannsynlig at et norsk forbud vil gjøre pels mindre populært, og at det generelt vil skape et dårligere globalt marked for pelsklær. Flere land i Europa har for øvrig avviklet sin pelsproduksjon, og dersom Norge og andre land gjør det samme, vil resultatet mest sannsynlig bli synkende etterspørsel og et svekket internasjonalt marked.
I tillegg skal vi huske på at alle land forholder seg til de samme internasjonale regler og standarder for pelsdyrproduksjon. Det vil blant annet si at pelsdyr, både i Norge og Kina, lever i små nettingbur hvor de fratas muligheten til et fullverdig liv. Det blir derfor litt komisk når norske pelsdyrprodusenter forsøker å distansere seg fra kinesiske produsenter. Norsk pelsdyroppdrett blir ikke etisk forsvarlig selv om vi er litt bedre enn Kina.
I sum er altså dette et veldig dårlig argument for videre pelsdyrdrift i Norge. Det finnes langt bedre argumenter mot produksjon av pels.
Espen Gamlund
Førsteamanuensis i filosofi Universitetet i Bergen