Angst for kunnskap

KUNNSKAPSPOLITIKK

Det er mye angst blant humanister for tiden, særlig når noen med en naturvitenskapelig verktøykiste prøver å bevege seg inn på humanistiske og samfunnsvitenskapelige enemerker. Symptomer på dette er Trond Berg Eriksens urimelige slakt av Jarred Diamonds nyskapende bok Våpen, Pest & Stål og Steen Nepper Larsens kritikk av Bjørn Vassnes bok Sokrates & sjøpungen. Flukten fra Kunnskapen.

Larsen illustrerer problemet i Morgenbladet 13. april ved selv tilsynelatende å plassere seg blant «postmodernister uten kjennskap til biologi» når han hevder at «nyere forskning har vist at vi påvirker vår ’genetiske kode’ gjennom livet vi lever». Dette er nemlig uriktig. Kanskje kan man si at miljøet påvirker måten den genetiske koden avleses på gjennom epigenetiske mekanismer (særlig såkalt DNA-metylering), men om dette skal nedarves snakker vi kun om metylering i kjønnsceller, så den informasjonen som kan overføres er begrenset. Selv før man oppdaget DNA-metyleringen var det ingen biologer som mente at celler kun var genetisk determinerte. Det noen mener er at man er determinert gjennom gener og miljø, og det skaper jo også interessante problemer i en debatt om fri vilje. Dansken Larsen bruker imidlertid stråmenn, og han passer slik sett godt inn i vår angstfylte norske debatt.

På samme måte som amerikanere kaller ideologi til venstre for Milton Friedman for «communism» så trekker norske humanister gjerne «postivisme»-kortet, og henviser til vår overvurderte lokale tenker Hans Skjervheim. Også den selvoppnevnte Dannelseskommisjonen bærer preg av at nok en gang skal humanister og filosofer fortelle oss naturvitere hvor skapet skal stå, aldri omvendt! De som ikke tror meg, kan jo telle hvor mange naturvitere som skriver i boken Dannelse. Dette, og flaggingen med det spissborgerlige ordet «dannelse», gjør prosjektet i sin nåværende form håpløst.

Naturviternes manglende vilje til å ta kulturforskning i betraktning er rett og slett ikke hvor skoen trykker i 2012. Skoen trykker hos humanister og samfunnsvitere som overhodet ikke forstår realfag, og hvor mange hevder at natur og biologi ikke har relevans for mennesket. Mest uttalt er det hos kjønnsforskere som tror de kan skille mellom det biologiske kjønn og det kulturelle kjønn (genus). Er ikke kjønn og reproduksjon noe av det mest biologiske ved mennesket, samtidig som det er poesiens mest sentrale tema? Selv den grenen der humanister virkelig burde ha noe å fortelle oss, nemlig vitenskapsteori, forblir irrelevant for de fleste forskere. Nobelprisvinneren Richard Feynman har sagt følgende: «Vitenskapsteori er omtrent like nyttig for forskere som ornitologi er for fuglene.»

Humanistiske fag er for viktige til å ignoreres, men med et for snevert kunnskapssyn kan de lett bli irrelevante eller farlige. For eksempel finnes det analytikere som mener at konflikten i Rwanda skyldtes ren overbefolkning i et avgrenset område. Det som har stått i fokus er imidlertid en diskusjon om kulturelt hat mellom to folkegrupper. Om overbefolkningshypotesen er riktig, blir dette som å betrakte en trykkoker med stadig økende trykk. Vi vet at den vil eksplodere, mens humanistene diskuterer om det er pakningen som er for dårlig, eller legeringen for svak. Dette har imidlertid kun akademisk interesse når det er trykket man må gjøre noe med.

Mitt råd til humanistene er å legge «positivismestriden» bak seg og innse at skal man forstå mennesket er all kunnskap relevant. Det er ikke tvil om at humanismen er i krise (ikke minste økonomisk internt ved UiO). Jeg tror imidlertid ikke det er naturvitenskapelig tenkning som er trusselen. Trusselen er en politisk villet instrumentalitet som sier at norske universiteters fremste oppgave er å bidra til «norsk verdiskaping». Man mener penger, og man mener på kort sikt.

Kristian Gundersen
Professor i biologi, UiO