Ulver i saueflokken eller bare flere sauer?

KUNNSKAPSPOLITIKK

Debatten om naturvitenskapens rolle i samfunnsvitenskap og humaniora blusset opp igjen. Siste innlegg i debatten kommer fra Professor Kristian Gundersen som er oppgitt over humanister og samfunnsviteres negative holdninger til naturfag og begrunner disse holdningene med vår påståtte uvitenhet om naturfag. Som sådan føyer Gundersen seg pent inn i rekken av akademikere med naturfaglig utgangspunkt som beklager seg over navlebeskuende humanister og samfunnsvitere. Jeg antar at Gundersen mener uvitenhet om biologi og fysikk og ikke matematikk og statistikk siden de sistnevnte fag brukes, og brukes mye, av humanister og samfunnsvitere der de er anvendelige. Jeg skal derfor begrense meg til å forklare hvorfor vi humanister og samfunnsvitere har en viss sunn skepsis mot forsøk på evangelisering om biologiens og fysikkens fortreffelighet og at Gundersens innlegg bevitner hvorfor denne skepsis i høyeste grad er berettiget.

For å få forskerkompetanse i biologi eller fysikk må man være smart. Og er man smart nok til å bli forsker i et av disse fagene så er det vel ikke helt unaturlig at man utvikler en viss tro på egne muligheter til å bidra i noe så simplistisk som samfunnsfag/humaniora. Når humanister/samfunnsvitere ikke viser disse bidragene den nødvendige entusiasme så er det helt klart humanistene/samfunnsviterne det er noe galt med. Dette er en holdning jeg har møtt mange ganger hos naturvitere som aspirerer til å komme med bidrag innen mitt eget felt, samfunnsøkonomi. Man blir etter en stund lei av å fortelle smarte folk at de er smarte, men at de kanskje burde lese noen lærebøker i økonomi før de forsøker å revolusjonere faget. Jeg har derfor ikke noe problem med at kjønnsforskere er avvisende mot folk som Gundersen som mener at man ikke skal skille mellom biologisk og kulturelt kjønn. Nå må det innrømmes at kjønnsforskere ofte skriver veldig vanskelig, men en god regel er at man skal ikke gjøre narr av det man ikke forstår. Men for å si det på en måte som Gundersen og naturvitere forstår. Den observerte variasjonen i kjønnsroller i ulike humane sub-populasjoner er for stor til at den kan forklares ved hjelp av evolusjonære mekanismer og genetisk variasjon og kan kun delvis forklares ved hjelp av direkte miljøpåvirkning, så innsiktene fra biologiske fag har kun begrenset anvendelse. Eller enda enklere; tror du at kjønn er det samme i Norge som i Afghanistan så har du ikke så mye å bidra med. Punktum.

Gundersens eget fag, biologi, har en nokså broket track record som inspirator for adferdsvitenskap. Sosialdarwinisme, eugenikk og 70-tallets sosiobiologi er eksempler på hvordan det kan gå når man tar idéer fra biologi og bruker dem på samfunnsfaglige problemstillinger. Det er på sin plass å påpeke at disse eksemplene hadde bred støtte blant sin tids respekterte vitenskapsmenn, men er i dag totalt diskrediterte. Dagens utgave av sosiobiologi, ofte kalt evolusjonær psykologi, gjør det ikke mye bedre. Grunnidéen i dette faget, at menneskelig adferd i dag kan forklares som genetiske adapsjoner til levekår i vår evolusjonære forhistorie, er meget spennende. Dessverre så er faget preget av så mye dårlig vitenskap at det er umulig å ta det alvorlig.

Diverse fobier, voldtekt, selvmord, blåøyde menns forkjærlighet for blåøyde ektefeller og våre forfedres påståtte voldelighet er eksempler på fenomener som biologisk inspirerte adferdsforskere har forklart på en måte som ikke bare strider mot sunn fornuft og god vitenskapsteori, men også mot evolusjonslæren. (En drøfting av disse eksemplene tar for lang plass, men kontakt meg gjerne for detaljer.) Mitt favoritteksempel er edderkoppskrekk, en fobi som mange naturfaglig inspirerte adferdsforskere, bl.a. Steven Pinker, har forklart som en evolusjonær adapsjon som beskytter mot dødelige edderkoppbitt. Problemet med denne hypotesen er at den ser helt bort fra at det ikke finnes dødelige edderkopper i hverken Afrika, Asia eller Europa der menneskene har oppholdt seg gjennom hele sin evolusjonære historie. De dødelige edderkoppene finnes i Australia og Amerika og der har de aldri påvirket evolusjonen av menneskene i resten av verden, et stykke biologisk innsikt som evolusjonære psykologer foretrekker å overse eller rasjonalisere vekk. (For ordens skyld; det finnes i sørlige Afrika en edderkoppart som man tror kan drepe barn, syke og eldre. Man vet ikke, siden det er ingen dokumenterte eksempler på at noen faktisk har dødd som følge av bitt.) Leif Edward Kennair, en norsk guru innen evolusjonær psykologi, forklarte eksistensen av edderkoppskrekk og fraværet av farlige edderkopper på følgende måte: «Evolusjonen av våre angstreaksjoner er jo ikke bestemt av hvor edderkoppene er i dag. Så lenge de var til stede en periode i evolusjonshistorien vår, holder det.» Dette høres jo tilforlatelig ut, men utsagnet har en del vitenskapsteoretiske implikasjoner som er ganske problematiske. Vi humanister/samfunnsvitere som husker litt av vitenskapsteorien krangler gjerne om hypoteser skal være verifiserbare eller falsifiserbare. Det de aller fleste av oss er enige om er imidlertid at en hypotese som hverken er verifiserbar eller falsifiserbar ikke er særlig brukbar og vi kommer aldri til å greie på om våre fjerne forfedre levde eller ikke levde sammen med dødelige edderkopper. Når Gundersen hevder at vitenskapsteorien er irrelevant for naturvitere så viser Kennair med all tydelighet hvor det leder hen.

Erfaringene med fysikere er ikke mye bedre. Et viktig felt innen samfunnsøkonomien er teorien om verdibestemmelse. Fysikeres bidrag til dette området er en teori om at en tings verdi er bestemt av hvor mye energi som er gått med i produksjonen av denne tingen. Dette er opplagt tøv og de som er uenige vil jeg oppmuntre til vurdere verdien av idéen om at en tings verdi er bestemt av hvor mye energi som er gått med i produksjonen. I fysikeres modellering av menneskelig adferd beskrives mennesker nærmest som kuler som suser rundt og dunker inn i hverandre uten mål og mening, og når de dunker inn i hverandre så skjer det noe. De skifter politisk parti, slåss eller kjøper seg en ny bil. Som samfunnsviter vil jeg hevde at vi lærer ingenting meningsfylt om menneskelig adferd av den slags forskning.

Til slutt må jeg få understreke at denne påståtte konflikten mellom akademikere fra en humanistisk/samfunnsvitenskaplig tradisjon og akademikere med naturfaglig bakgrunn stort sett er en oppkonstruert konflikt som etter min erfaring representerer en ubetydelig del av den kunnskapsutveksling som faktisk foregår. Selv har jeg samarbeidet og samarbeider med både biologer og fysikere. Som regel er denne utvekslingen preget av gjensidig respekt, nysgjerrighet og veldig mange spørsmål. Det skjer også, men veldig sjelden, at det kommer banebrytende bidrag fra forskere på områder utenfor deres eget felt. Jared Diamonds Våpen, Pest & Stål er et eksempel og denne boken bør leses av alle. Men når jeg møter forskere fra andre fag som bastant hevder at deres hammer er best uten å faktisk vite noe om fagene de kritiserer, så klarer jeg ikke ta dem alvorlig. Det burde ingen andre heller, selv om dette fører til at de skriver sutrete kronikker om hvor dumme humanister og samfunnsvitere er.

Eric Nævdal
Seniorforsker ved Frischsenteret