«Rossaviks utgangspunkt synes å være at tigging er en jobb på lik linje med alle andre.»
TIGGING
«Også det stygge må være lov», skriver journalist og tidligere pressesekretær i SV, Frank Rossavik, og avfeier flere problematiske sider ved den eksplosive veksten i antall tiggere. Rossavik virker mer opptatt av å karakterisere meningsmotstandere enn å finne løsninger på en utvikling mange opplever som svært problematisk.
Rossavik oppsummerer sin kritikk av Høyres landsmøtevedtak i det han kaller Tetzschners tre teser. La oss ta en titt på dem. For det første bestrider Rossavik at det er mange nok tiggere til at dette utgjør et problem, all den tid han selv ikke ser flere enn én til to stykker på de plasser og torg som han passerer i Oslo. Videre mistenkeliggjør Rossavik min påstand om at tigging for mange utgjør et brohode inn til Norge, da dette av naturlige årsaker gjelder utlendinger. Til sist kommer han inn på sitt hovedanliggende, nemlig å så tvil om sammenhengen mellom tigging og annen organisert kriminalitet: «Her ligger de lett apokalyptiske forestillingene om bakmenn…»
Siden løsgjengerloven ble opphevet, har de fleste av oss registrert at antallet tiggere har økt for hvert år. Og økningen utgjøres ikke av norske narkomane, men innreisende personer som busses inn til Oslo S og fordeles ut over hele byen. Noen sendes til å stjele, andre til å tigge. Oslo-politiet holder området under oppsikt og forteller om en stram mafia-aktig organisering som er vanskelig å komme til livs. Men at dette er organisert virksomhet hersker det liten tvil om.
I en vurdering av et representantforslag skriver justiministeren til Stortinget at «Politiet melder […] i økende grad om at personer i grupper som består av tiggere, gatemusikanter og gateselgere, også begår straffbare handlinger av ulik art, blant annet lommetyverier. Det foreligger opplysninger fra Oslo politidistrikt om at tiggere fungerer som observasjonsposter i forbindelse med lommetyverier». Koblingen mellom tigging og annen kriminalitet virker med andre ord rimelig klar i politiet.
Men også i andre europeiske land er man bekymret. Iulian Stoian, leder av leder av paraplyorganisasjonen Roma Civic Alliance of Romania, sier til Aftenposten (17.12.2010) at han også tror de fleste av de reisende tiggerne i Oslo er ofre for kriminelle nettverk. Europol og Europarådet har konkludert at den tiggingen vi ser blomstre opp spesielt i sommerhalvåret, i de fleste tilfeller er en del av et større bilde. Det fastslår også svensk politi: «Den formen for menneskehandel som øker, dreier seg først og fremst om tilfeller der personer blir ført til Sverige av kriminelle grupper fra andre land for å utnyttes i tiggeri, for tvangsarbeid eller for å bedrive kriminalitet», sier Kajsa Wahlberg, politikommisær ved den svenske Rikspolisstyrelsen.
Men dette er kanskje å tale for døve ører. Det kan se ut som om Rossavik ikke har særlig tro på kilder i politiet, verken her til lands eller andre steder. I stedet for å mistenkeliggjøre dem («Politifolk sier aldri nei til nye, autoritære ’verktøy’ som kan forenkle jobben deres»), velger jeg å feste lit til deres historier.
Rossaviks utgangspunkt synes å være at tigging er en jobb på lik linje med alle andre: «Hvis noen kan tjene til livets opphold for seg og sine familier ved å tigge på norske gater og torg, er det en god ting.» Man skal altså hjelpe mennesker i nød ved gi opp, la dem ydmyke seg i all offentlighet og la det hele stå til.
Romfolket er blitt diskriminert i flere hundre år, og bærer på en kultur som ikke alltid lar seg forene med Vestens krav til konformitet. Jeg tror imidlertid ikke vi hjelper deres situasjon særlig ved å legge til rette for at de skal kunne sitte og fryse på gatehjørnene og hviske «please, please» til forbipasserende. Det er ingen verdighet i å tigge. Dersom vi godtar en lavere standard for romfolket enn for oss selv, hva sier det egentlig om oss?
Michael Tetzschner
Stortingsrepresentant, Høyre