Hvis vi ikke er beredt til å si at handlingen var forårsaket av en psykose, så kan vi heller ikke unnskylde handlingen med grunnlag i psykosen.
22. juli
Straffeloven gir personer som handler under psykose fritak for straff, men en slik straffefrihet virker ikke alltid rimelig. Straffeloven stiller for få krav til sammenheng mellom psykosen og handling.
22. juli-rettssaken har utfordret vår rettsforståelse med hensyn til spørsmål om tilregnelighet og straffefrihet. Det er for mange vanskelig å akseptere at gjerningsmannen skulle ha vært psykotisk og dermed utilregnelig i gjerningsøyeblikket, slik at handlingen skulle kunne være straffefri. Men et spørsmål som har vært lite diskutert, er om en psykotisk tilstand alltid bør medføre straffefrihet. Det kan virke som om det er flere gode grunner til å betvile dette.
Det er en unntaksfri regel i norsk strafferett at en person som ikke var tilregnelig i gjerningsøyeblikket, ikke kan straffes. Psykose er en tilstand som ifølge strafferetten innebærer utilregnelighet og dermed medfører straffefrihet. Psykose er en bred psykiatrisk betegnelse som innebærer tap av kontakt med virkeligheten og en realistisk vurdering av omverdenen. Symptomer på psykose kan blant annet være hallusinasjoner og vrangforestillinger. Men slike symptomer er ikke nødt til å prege alt av en persons atferd og tankemønstre. En psykotisk person kan godt fungere og ha en normal virkelighetsforståelse av enkelte deler av verden. Det er derfor mulig at det ikke er noen sammenheng mellom psykosen og handlingen som begås.
For eksempel kan man ha en psykotisk vrangforestilling om at man har et kjærlighetsforhold til en kjent person uten at dette spiller noen rolle for et tyveri eller en skatteunndragelse. Strafferetten krever imidlertid ikke at det må foreligge noen årsakssammenheng mellom psykosen og handlingen for at straffefrihet skal foreligge. Grunnen til dette er at det ofte er vanskelig å avgjøre at sykdommen ikke har hatt innflytelse på handlingen som er begått. Men selv om dette ofte kan være vanskelig, bør vi også kunne se for oss klare tilfeller hvor det kan virke svært usannsynlig at en årsakssammenheng skulle finnes. Dersom man skulle stå overfor et slikt tilfelle, så virker det ikke overmåte rettferdig at man likevel skal kunne unnslippe en straffereaksjon, særlig dersom handlingen som ble begått var av en svært alvorlig art. Hvis vi ikke er beredt til å si at handlingen var forårsaket av en psykose, så kan vi heller ikke unnskylde handlingen med grunnlag i psykosen.
I 22. juli-rettssaken virker det likevel rimelig klart at de oppfatninger gjerningsmannen hadde, som blir beskrevet som psykotiske vrangforestillinger av Sørheim og Huseby, har hatt en innflytelse på hans handlinger, og at en årsakssammenheng dermed ville foreligge. Betyr dette at vi da er nødt til å anse gjerningene som unnskyldt og ikke straffverdige hvis det er riktig at disse oppfatningene var psykotiske? Det finnes tilfeller der psykotiske hallusinasjoner eller vrangforestillinger kan virke unnskyldende. For eksempel kan vi se for oss tilfeller hvor man har en uforskyldt psykotisk hallusinasjon eller vrangforestilling om at noen her og nå prøver å ta livet av deg. En avvergende voldshandling i selvforsvar virker da i noen tilfeller å være en berettiget respons. Lignende trusseloppfatninger hadde muligens også Behring Breivik, men problemet som gjør at det er vanskelig å se på hans oppfatninger som unnskyldende, er at selv under den forutsetning at hans oppfatninger skulle ha vært sanne, så virker hans respons ikke på noen måte å være berettiget – verken moralsk eller juridisk.
Bombeangrepet eller drapene på Utøya kan ikke ses på som en rettmessig selvforsvarshandling mot noen trussel han kunne ha vært under. Selv om hans oppfatninger av at det foreligger en borgerkrig skulle ha vært sanne, så ville handlingene ha vært uproporsjonale angrep på sivile og barn og ville dermed være i strid med folkeretten, menneskerettighetene og krigens regler. Og selv om Breivik skulle ha rett i at det finnes en Knights Templar-organisasjon som ga ham autorisasjon til å gjennomføre handlingene, så ville ikke det gjort disse handlingene mindre ulovlige eller mindre moralske. Det samme kan sies om hans påståtte grandiose vrangforestillinger. Dersom en eventuell psykose skulle ha unnskyldt hans handlinger og gjort dem ikke-straffverdige, så virker det som det må foreligge ikke bare en årsakssammenheng, men en årsakssammenheng av riktig art. Vrangforestillingene eller hallusinasjonene gjerningspersonen hadde, måtte også ha gjort handlingene berettiget dersom disse oppfatningene hadde vært sanne. Ellers risikerer vi å si at personer med forsett om å begå kriminelle handlinger, og med full bevissthet om dette, ikke vil være straffverdige. Det er derfor god grunn til å gjøre en ny vurdering av straffelovens bestemmelser om utilregnelighet, især hva gjelder mangel på krav om sannsynlighet angående riktig årsakssammenheng.
Mathias Slåttholm
Sagdahl
Stipendiat i filosofi
ved CSMN, Oslo