«Lange dager i barnehage med lav kvalitet påvirker barns utvikling negativt.»
BARNEHAGER
Elisabeth Bjørnstad og Ellen Os er medforfattere av HiOAs rapport «Hva betyr livet i barnehagen for barn under tre år?». I Morgenbladet 31. august avviser de problemstillingen i min kronikk «Forskning med slagside». Men konklusjonenen i deres egen rapport støtter langt på vei mitt syn.
I rapporten går det klart frem hva som skal til for at barnehager for ett- og toåringer har god kvalitet, og kriterier for dette blir konkretisert og tallfestet. Rapporten unnlater å si noe om dagens barnehagetilbud, og nøyer seg med å fastslå at «vi vet altfor lite om kvaliteten i det norske barnehagetilbudet». Bjørnstad og Os gjentar dette i sitt svar på min kronikk om HiOA-rapporten. Det er riktig at vi vet for lite, men vi vet mer enn nok til å kunne fastslå at altfor mange ett- og toåringer har barnehagetilbud som ikke tilfredsstiller HiOA-rapportens egne kriterier for god kvalitet, som er følgende: Små barnegrupper på 6-8 barn ledet av to voksne – hvorav minst én er godt utdannet – samt stabilitet og imøtekommende og støttende voksne.
I norske småbarnsavdelinger er det mangel på utdannet personale. Etter at barnehageutbyggingen skjøt fart, har det ikke vært mulig å skaffe nok førskolelærere til barnehagene; mange ledere har derfor ikke godkjent utdanning. Barnegruppene er ikke små nok. Statens veiledende norm tilsier 7-9 barn, men toåringer blir gjennomgående plassert i grupper på 14-18 barn før de fyller tre år, og i basebarnehager er både ett- og toåringer i store barnegrupper. En rapport referert i Utdanning nr. 14/2012 slår fast at jo større barnehagene er, jo større er barnegruppene.
Ifølge en uttalelse fra Ellen Os viser Riksrevisjonens undersøkelse fra 2009 et gjennomsnittstall på 13,5 for småbarnsgrupper. Dette tallet er svært høyt, og langt over HiOA-rapportens norm, som er grupper på 6-8 barn.
I tillegg til dette kommer stor utskiftning av personalet og relativt sett mye sykdom, dette ifølge Utdanning nr 14/2012 og undersøkelser referert i Simen Tveitereids bok Hva skal vi med barn?. Ved sykdom er det en velkjent og utbredt praksis å slå sammen barnegrupper for å kunne vente med å sette inn vikar til det er gått 14 dager. Dette gir en sårbar situasjon for de minste. For dem er stabilitet spesielt viktig, da ett- og toåringer er avhengige av å etablere god tilknytning til de voksne som på dagtid skal erstatte foreldrenes trygghet og støtte. Stort gjennomtrekk, sykefravær og sammenslåing av grupper er hver for seg forhold som bidrar til ustabilitet og følgelig lav kvalitet på barnehagetilbudet til ett- og toåringer.
Altfor mange småbarn får barnehagetilbud med lav kvalitet. Det er bare å undre seg over at kunnskapsministeren kan berolige foreldre til ettåringer ved barnehagestart, slik hun nylig gjorde i media, uten å tilkjennegi at kvaliteten er svært varierende og helt avgjørende for barnets utvikling både på godt og vondt. Forskning omtalt i HiOA-rapporten viser at spesielt barn fra underprivilegerte hjem profitterer på å gå i gode barnehager, mens et tilbud med lav kvalitet har motsatt effekt og ofte gir en forverret utvikling: Det er bedre for barna å være hjemme fremfor å gå i en dårlig barnehage. Av rapporten går det også frem at lange dager i barnehage med lav kvalitet påvirker barns utvikling negativt. Dette ties det om i rapportens konklusjon, og kunnskapsministeren holder det for seg selv.
Et grunnleggende spørsmål er om barnehagestart ved ett års alder er det beste for barnet. Stressforskningen problematiserer dette, men er utelatt i HiOA-rapporten og blir vurdert som «preget av metodiske svakheter, inkonsistens og uklarheter.» Psykiater Randi Rosenqvist er av en annen oppfatning. Hun uttaler i et intervju i Dagbladet 23. juni at stressforskningen blir fortiet av frykt for å gi foreldre dårlig samvittighet.
Hanne Weisser
Musikklærer
Steinerskolen i Oslo