«På den ene side mener ul-Qadri at han er en forkjemper for demokrati, på den andre side forsvarer han dødsstraff for blasfemi.»
ISLAMISME
Muhammad Tahir ul-Qadri fra Pakistan er leder for den verdensomspennende organisasjonen Minhaj-ul-Quran. Tidligere var han juridisk rådgiver for Pakistans høyesterett og landets føderale sharia-domstol. I Europa er han mest kjent for anti-terrorvirksomhet, med sin fatwa mot selvmordsbombere, og fredsarbeid blant muslimer.
Det skulle ikke være nødvendig å minne om at de som bidrar til å legitimere vold som respons på blasfemiparagrafen er farlige, som drapet på USAs ambassadør i Libya 11. september 2012 –under det påskudd at en filmsnutt på Youtube skal ha hånet profeten – så tragisk minnet oss om. Det er derfor på sin plass å gå ul-Qadris budskap etter i sømmene.
Både i Norge og Danmark omfavnes ul-Qadri som en medspiller i kampen mot fundamentalisme og terrorisme. Ul-Qadri har vært invitert til Norge gjentatte ganger helt siden 1990-tallet, og har møtt flere politikere. Human-Etisk Forbund har rost ul-Qadri, hans fatwa og hans arbeid mot ekstremisme, det samme har Antirastistisk Senter. Mellomkirkelig Råd og den flerkulturelle avisen Utrop har også ved flere anledninger støttet og fremmet ul-Qadri. Problemet er bare at Ul-Qadri, når han ikke besøker dialog- og fredskonferanser i Vesten, er opptatt med å radikalisere muslimer i hele verden.
Weekendavisen (14.september) og Den Korte Avis (11.september) besøkte et av møtene ul-Qadri holdt i Danmark forrige uke. Blant annet møtte han sjefen for politiets etterretningstjeneste, og Danmarks integrasjonsborgermester Anna Mee Allerslev. De danske avisene beskriver hvordan han snakker om fred og harmoni, før han uttaler: «Jeg har aldri funnet noen paragraf i noen religion, som preker hat, halshugging eller drap på sivile». Ul-Qadri påsto at al-Qaida er mer vantro enn martyrer, og påsto at han vil kjempe til sitt siste åndedrag for å forhindre radikalisering av unge muslimer. Weekendavisen beskriver hvordan han ble presset på spørsmålet om straff for blasfemi, og at han da svarte at det var noe både Jesus og Moses og Bibelen var for. Han kunne vel ikke stille seg mot dem? Hvis det bare handler om dødsstraff, fortsatte ul-Qadri, var det ikke bare Pakistan som skulle kritiseres, men også USA!
En video som ble gravd frem av Den Korte Avis i forbindelse med Danmarksbesøker, burde få mange varselklokker til å ringe. Ul-Qadri snakker med stor intensitet når han overbeviser et vestlig publikum om sine gode hensikter i det første klippet på engelsk, som er et dansk tv-intervju. Her snakker ul-Qadri om at blasfemiloven overhodet ikke kan være anvendbar på ikke-muslimer, og han benekter høylytt at han noen gang har hatt noe med innføringen av blasfemiloven i Pakistan å gjøre.
I neste klipp, som er to år gammelt, sier han til sine egne på urdu at de som vanærer profeten – det være seg kristne, muslimer eller hinduer – bør drepes som hunder, og at det er han som har mye av æren for at blasfemiloven ble innført i Pakistan. Loven gjorde nylig at en 14-årig jente ble forfulgt av en lynsjemobb og fengslet for angivelig å ha brent noen sider av Koranen.
På den ene side mener ul-Qadri at han er en forkjemper for demokrati, på den andre side forsvarer han dødsstraff for blasfemi, stening og diskriminering av ahmadiyyaer. Det er ikke et paradoks som er ukjent for islamske tenkere og imamer, og viser hvordan spørsmålet om demokrati og islam er vanskelig å utrede. Tariq Ramadan regnes som en fremtredende moderat muslim i Vesten, men klarte ikke å få seg til å ta avstand fra stening i en tv-debatt med president Nicolas Sarkozy i 2003.
Dialogmøtene er gull verdt for radikale muslimer i å legitimere deres antivestlige budskap i muslimske land. Mest sannsynlige vet ul-Qadri at et antiterror- og fredsbudskap er det vi ønsker å høre i Vesten. Dialog, sier politikere, er løsningen. Senest i Aftenposten 11. september skriver Nasir Ahmed, bystyrerepresentant i Oslo for Arbeiderpartiet, i et angrep på Christian Tybring-Gjedde at vårt viktigste våpen i kampen mot ekstremisme er dialog. For Ahmed betyr dialog at man ikke kan forby hijab i Forsvaret, blant annet.
Jonas Gahr Støre var i dialogmøte i Egypt denne måneden, hvorpå han rapporterte at president Mursi nå lovet å jobbe for minoriteters rettigheter og demokrati. Like forut for samtalen ble Egypts siste synagoge stengt og jødiske høytider forbudt. I 1922 var det 80 000 jøder i Egypt. Nå er 20-30 igjen.
Har det så vært spesielt vanskelig å avdekke ul-Qadris egentlige budskap gjennom de siste 20 årene? Nei, det har ikke det. Integrasjonsministeren i Danmark, Karen Hækkerup, er en av de få politikere som har skjønt dobbeltspillet til ul-Qadri, og har nektet å dele talerstol med den kontroversielle imamen. I Norge har jeg ikke sett noen politikere ta til motmæle mot ham.
Allerede 19. februar 1998 advarte Per Lønning i en kronikk i Aftenposten mot ul-Qadri og hans krav om dødsstraff for dem som utviser forakt for profeten. Ul-Qadri selv har åpent skrevet i sine bøker at islamsk lov er overlegen vestlige lover. I boken Islam and Christianity fra 1987 skriver han om hvordan han i 1980-årene var aktiv i innføringen av stening som straffeform i Pakistan. Han har påstått at dødsstraff for å fornærme profeten er passende, og han vil at utro ektefolk skal stenes.
Han tar opp stort og smått i videoer han har postet, blant annet sier han at Gud forbanner kvinner som napper øyenbrynene. På en annen video forteller ul-Qadri at muslimske kvinner i Vesten kan nøye seg med å bruke hijab og tildekke hele kroppen når de er på jobb, mens de kan tilføye hva de vil når de er blant sine egne. I 2006 avdekket Jyllands Posten en video hvor en dansk imam, Naveed Baig, og medlem av Minhaj ul-Quran, ga støtte til drap på muslimer som ikke overholdt den muslimske tro. Likevel er imamen blitt beskrevet som «moderat» og «moderne» blant forskere både i Danmark og Norge.
Alexandra Irene Larsen
Stipendiat i religionssosiologi,
Universitetet i Agder