EKSTREMISME
Tove Gravdal er bare delvis fornøyd med mine analyser i boken Ekstreme Europa. Ideologi, årsaker og konsekvenser i Morgenbladet 16. november. Det lever jeg godt med. Kommentaren bygger imidlertid på noen misforståelser.
Gravdal skriver at jeg «river […] ned skillet mellom voldelige ekstremister og høyrepopulistiske partier». Det er rett og slett feil. Hele kapittel 2 handler jo om forskjellen mellom ekstremisme, radikalisme og populisme. At dette har gått anmelderen hus forbi er litt urovekkende, ettersom det dreier seg om viktige forskjeller (f.eks. omfanget av biologisk rasisme, synet på demokratiet, og i forlengelsen av det, potensialet for vold). Disse forskjellene gjennomsyrer dessuten bokens påfølgende kapitler.
Gravdal synes det «virker litt rart» at påstandene om hvorvidt høyrepopulistene øker eller demper rasistisk vold, betraktes som «gjensidig utelukkende». Dette er ikke rart. Det som derimot er rart, er at Gravdal ikke vet forskjellen på teori og empiri. I teorien kan ikke et fenomen (høyrepopulistiske partier) både øke og dempe et annet fenomen (rasistisk vold) samtidig. At empirien er sprikende betyr kort og godt at det finnes andre sosiale eller materielle forhold (f.eks. demokratiets stabilitet eller arbeidsledighet) som forskerne til nå ikke har tatt med i sine modeller og/eller at de studiene vi har, er for dårlige.
I et av bokens kapitler brukes tidligere leder av Front National Jean Marie Le Pens overraskende avansement til andre runde i det franske presidentvalget i 2002 som et illustrerende eksempel på disse partienes vekst. Gravdal mener dette viser at journalister og forskere er «henfalne til å trekke frem empiri som støtter teser vi allerede har skapt om hvordan verden ser ut».
På et overordnet plan skal jeg gi henne rett i det – særlig når det gjelder journalister. Men at ytre høyre er den mest suksessrike nye partifamilien i Vest-Europa etter andre verdenskrig, er ikke noe jeg har funnet på. Ei heller at franske Front National har ledet an i denne utviklingen. Og når det er sagt, diskuterer jeg også land hvor slike partier ikke har vært særlig vellykkede (f.eks. Irland, Storbritannia og Tyskland). Se for øvrig mitt innlegg «Høyreradikale tar ikke over» (Dagsavisen 6. oktober 2010).
«Uklare sammenhenger», var kommentarens tittel. Ja, mye er uklart. Den organisatoriske sammenhengen mellom ekstreme og mer moderate grupper er for eksempel vanskelig å avdekke, helt enkelt fordi ekstreme grupper sjelden svarer på forskeres spørreskjemaer, i den grad de lar seg intervjue overhodet. Derfor handler boken i større grad om historisk kontinuitet og det påfallende ideologiske slektskapet på tvers av europeiske landegrenser.
Anders Ravik Jupskås
Forfatter av boken Ekstreme Europa. Ideologi, årsaker og konsekvenser