«Sterri og Langerød trekker markedsparallellen for langt.»
SURROGATI
I Morgenbladet 18. januar skriver Aksel Braanen Sterri og Per Anders Langerød i tenketanken Progressiv om surrogati. Med et «kjølig blikk» mener de at konklusjonen er klar, og at forbudet mot surrogati må oppheves.
Mange er mot surrogati av hensyn til surrogaten. Det er selvsagt forferdelig om fattige kvinner i for eksempel India tvinges til å bære frem barn av økonomiske grunner, og det er uheldig at svangerskap i mange land er forbundet med stor risiko for sykdom eller død. Men debatten om surrogati i Norge dreier seg først og fremst om hvorvidt vi vil tillate at kvinner i Norge bærer frem barn for andre. I Norge har kvinner økonomisk frihet og trygghet, og ingen er nødt til å bære frem et barn for andre på grunn av pengene. Vi har dessuten et godt helsevesen som bidrar til å skape medisinsk trygghet under svangerskapet.
Norge ville antagelig vært et av verdens beste land å være surrogatmor i. Men betyr det at vi bør tillate surrogati? Jeg mener svaret bør være nei.
Selv om vi har stor økonomisk frihet, tror jeg ikke valgfriheten ville vært helt reell. Medmenneskers ønske om å hjelpe andre kan medføre at tvangselementet ikke forsvinner – selv om man har økonomi til å la være. Spørsmålet om hvorvidt man ønsker å bære frem et barn som ikke er ens eget, er et svært vanskelig spørsmål. Så vanskelig at jeg, på samme måte som i spørsmålet om dødshjelp, mener man bør slippe å ta stilling til det.
Sterri og Langerød skriver at surrogati er som «andre markedstransaksjoner», som oppstår fordi «to mennesker anser at de begge tjener på handelen». Med et «kjølig blikk» kan det derfor virke logisk at forbudet mot surrogati bør oppheves, fordi det ikke er noen forskjell på å bruke livmoren sin og hendene sine når man yter en tjeneste til andre.
Jeg vil alltid beskytte menneskers frihet til å tilby hverandre varer og tjenester og til å lage avtaler om det de selv måtte ønske, uavhengig av hva som er motivasjonen for handelen. For eksempel kan bakeren tilby oss brød, mens tannlegen kan gi oss behandling. Det er imidlertid en vesentlig forskjell: Resultatet av surrogati er verken brød eller bedre tenner, men et fullverdig, levende menneske.
Alle mennesker fortjener å bli møtt med respekt og behandles som likeverdige. Derfor kan ikke surrogatidebatten kun angripes med et kjølig blikk. Vi må også stille oss spørsmålet om hva som er barnets beste og om barnet vil «tjene på handelen».
Surrogati, slik vi nå diskuterer det, er fortsatt nytt, og det finnes lite forskning på surrogatbarn. Men jeg tror ikke psykiske problemer eller mangel på omsorg vil være et utbredt problem. Tvert imot er jeg sikker på at mange surrogatbarn vokser opp med trygge og gode omsorgspersoner rundt seg, som ønsket seg barn mer enn mange andre. Likevel synes jeg at surrogati er prinsipielt problematisk.
Sterri og Langerød skriver at de som ønsker et surrogatiforbud, har bevisbyrden. Som et utgangspunkt mener de altså at vår frihet innebærer en rett til surrogati, og at et forbud derfor må begrunnes særlig. Selv om ny teknologi gir oss muligheten til å få til de mest utrolige ting, mener jeg det finnes en grense for hva friheten gir oss rett til. Den grensen går der vi kan påvirke andre menneskers liv. Dessuten vet vi lite om konsekvensene av stadig å åpne for bruk av ny teknologi, og det bør tale for varsomhet.
Barn er ikke materielle produkter på et marked, og jeg synes at Sterri og Langerød trekker markedsparallellen for langt. Et menneske skal ikke kjøpes, selges eller gis bort, uansett om det er født eller ufødt. Enda mer betenkelig er det når et barn produseres med nettopp dette for øyet: at det skal selges eller gis bort. Det er viktig for mange å videreføre sitt genetiske materiale og få barn. Men hvor langt skal man kunne gå for å nå sitt mål om reproduksjon?
Å gjøre barn til en handelsvare er etter min mening etisk problematisk så lenge det ikke gjør situasjonen bedre for barnet, slik som ved adopsjon. Hvert menneske bør være et mål i seg selv og ikke reduseres til et middel for å realisere andres mål.
Jenny Clemet von Tetzschner
Oslo Unge Høyre