«Samfunnet burde tiljuble dem som har få barn.»
KLIMA
Mitt forslag (i Morgenbladet 25. januar) om ett barn per kvinne som norm i verdens rike land fikk ikke mye støtte i debatten som fulgte. Men debattinnleggene sa lite annet enn at forfatterne ikke ønsker seg en slik politikk – og at de er sikre på at majoritetene i demokratiske land er enig med dem.
Det siste er jeg helt enig i. Jeg har arbeidet (fånyttes) i førti år for planmessig reduksjon av befolkningen i de rike land, og har selvfølgelig observert at folk flest er uenige. Jeg har også måttet akseptere at ettbarnsfamilien aldri vil bli innført gjennom demokratiske vedtak i rike land.
Men det betyr ikke at jeg fraskriver meg retten til å påpeke at det ville ha vært en stor fordel for verdens fattige og verdens fremtidige befolkning om vi hadde begrenset verdens rike befolkning. Og jeg forbeholder meg retten til å applaudere – og be alle andre applaudere – når hundrevis av millioner av kvinner i de siste førti årene frivillig har tatt grep for å redusere antallet barn per kvinne.
Jeg ønsker at de skal gis bred moralsk støtte i sitt forehavende, og ikke møtes med lavpannet gjentagelse av hvilke problemer som vil følge av lav befolkningsvekst. Dette er et rent etisk synspunkt, basert på rettferdighetstenkning. Og et upopulært synspunkt.
Mitt utgangspunkt er at man er nødt til å redusere verdens befolkning dersom man vil at alle jordboere skal kunne ha norsk materiell standard. Verden vil ikke tåle syv milliarder mennesker med norsk levestandard gitt den teknologi som kommer til å være tilgjengelig før 2052. Da virker det rimelig å starte med å redusere dem som gjør mest (per person) for å ødelegge klodens ressursgrunnlag – altså oss rike.
Dessverre utfordrer ikke debattantene mitt utgangspunkt. De bare misliker den logiske følgen. Debattantene prøver ikke å vise 1) at jorden er stor nok til å romme 7 milliarder mennesker på norsk forbruksnivå, eller 2) at den tekniske utviklingen vil gjøre dette mulig i løpet av førti år, eller 3) at verdens politikere er så gode at de kommer til å vedta en ordnet overføring av inntekt og formue fra verdens rikeste til de underpriviligerte, slik at alle etter hvert kommer til å få det noenlunde bra. Selv om det er synd at debattantene ikke prøver på dette, er det ikke overraskende. Selv med kursorisk kunnskap om verdensutviklingen burde man vite at 1), 2) og 3) er enda mindre sannsynlig i dag enn da mine kolleger og jeg i 1972 begynte arbeidet for et velstående og noenlunde rettferdig verdenssamfunn i det 21. århundre.
Mitt synspunkt er altså ikke at det er velferdsøkende for den enkelte å begrense seg til ett barn pr familie, men at det er nødvendig hvis alle skal kunne få det like godt som vi har det. Og selv om ikke Morgenbladets debattanter støtter tendensen mot færre barn, så har hundrevis av millioner av kvinner frivillig valgt dette i løpet av siste førti årene. I EU har fertiliteten falt fra 2,2 barn per familie i 1970 til 1,5 i dag, fordi kvinner heller vil ha en jobb fremfor flere barn. Og på verdensbasis har antallet barn per kvinne falt fra 4,5 i 1970 til 2,5 i dag, som følge av bedre helse, høyere utdanning og mer urbanisering.
Verdens kvinner har gjort en kjempeinnsats. Men de har gjort det i tung motvind fra religiøse og andre tradisjonsbundne krefter. Mitt forehavende er å fjerne motvinden, eller i alle fall å redusere den. Jeg ønsker at samfunnet skal gi kvinnene moralsk støtte i deres arbeid med å redusere antall barn per kvinne. Eller i det minste et godord til alle som velger å ha ett barn.
Samfunnet burde tiljuble dem som har få barn, i stedet for å repetere ad nauseam hvilke problemer færre barn kan lede til. Og så bruke sin kreativitet til å løse problemene som følger av få barn. Det er enkelt. For eksempel kan man redusere antallet pensjonister ved å heve pensjonsalderen eller tillate en mer glidende overgang til den lykksalige unyttighet. Heldigvis er Norge i full sving med dette og andre tiltak.
Jørgen Randers
Professor, Handelshøyskolen BI