«Hvor lang tid er det egentlig forsvarlig å bruke på å utdanne terapeuter når etterspørselen etter behandling stadig øker?»
PSYKOLOGUTDANNING
I Morgenbladet 5. april beskriver Kai Leitemo (professor ved BI og student ved profesjonsstudiet i psykologi, UiO) norsk psykologutdanning som lite hensiktsmessig dersom målet er å utdanne effektive terapeuter som svar på samfunnets økende behov for helsetjenester. Han etterlyser mer klinisk trening og personlig utvikling i løpet av studietiden. Paradokset er at norske psykologistudenter får teoretisk kunnskap om hva som virker, men altså lite praktisk ferdighetstrening. Tvert imot består norsk psykologutdanning av en (unødvendig) lang «forskerutdanning» med vekt på støttedisipliner som har liten klinisk relevans, ifølge Leitemo.
Kjetil Sundet (instituttleder ved Psykologisk Institutt, UiO) besvarer denne kritikken 12. april med at vi trenger både forskningsbasert kunnskap og kliniske ferdigheter, og disse må gå «hånd i hanske» i et mangfold av forskningsbasert undervisning. Dette svaret reflekterer et standard syn på norsk psykologutdanning etter scientist/practitioner-modellen: psykologen med både vitenskapelig og praktisk kompetanse.
Eksempelvis fremhever Sundet at psykologen må være i stand til å vite at man ikke skal «tilby individualterapi når det er snakk om samlivsvansker» eller «avspenningsøvelser når plagene skyldes traumer». Men jeg er fristet til å spørre: Behøves virkelig en seksårig tung akademisk utdannelse for å vite dette? Selvsagt ikke. Spørsmålet vi heller bør stille er om en ferdig utdannet norsk psykolog i det hele tatt er i stand til å tilby effektiv samlivsterapi eller avspenningsøvelser til de som trenger det. Det er vel nettopp dette som er Leitemos poeng.
Sundet synes til dels å avvise problemstillingen samfunnsøkonomiske hensyn («samfunns-økonomiske modeller») kontra terapeutisk effektivitet. Men psykologprofesjonens legitimitet, inkludert lovbeskyttede tittel, ligger i at vi er i stand til å løse et samfunnsoppdrag på en rimelig effektiv måte. Ifølge Sundet ligger løsningen i etterutdanningen som psykologer gjennomgår. Men skal norsk psykologutdanning fungere mest som forberedelse til en spesialistutdanning der de egentlige terapeutiske ferdighetene læres? Hvor lang tid er det egentlig forsvarlig å bruke på å utdanne terapeuter når etterspørselen etter behandling stadig øker?
Forskning viser faktisk at psykoterapi generelt er effektivt, og at en rekke ulike behandlingsmetoder kan fungere like godt på samme pasient, såfremt det er snakk om anerkjente metoder. Det som er av størst betydning er terapeutens personlige egenskaper, inkludert empatiske ferdigheter, evne til å bygge terapeutisk allianse, inngi tillit, samt at både terapeut og pasient har tro på behandlingen. Faktisk kan terapeutisk effektivitet i større grad forklares av forskjeller mellom terapeuter enn med forskjellige metoder som de ulike terapeutene benytter.
Det holder ikke at studenter blir fortalt at slike uspesifikke terapeutfaktorer er virksomme i terapi, de bør erfare det gjennom egenutvikling og terapeutisk praksis, gjerne så tidlig som mulig i studiet. Dette er ferdigheter man ikke lærer gjennom teoretiske støttedisipliner.
En annen viktig suksessfaktor i psykoterapi er at terapeuten er i stand til å reagere på tilbakemelding fra klienten og justere behandlingen deretter. Endring av praksis som følge av tilbakemelding kan også være enn suksessfaktor for bedring av norsk psykologutdanning, og i så måte har Leitemo gitt et tankevekkende bidrag.
Åge Diseth
Førsteamanuensis
Institutt for samfunnspsykologi
Universitetet i Bergen