Hvis de andre ikke «liker» det du «deler», så defineres du ut av fellesskapet hurtigere og mer brutalt enn under noen tidligere mediehimmel.
PRIVATLIV
Det er en fiffig tekst Geir Gulliksen har produsert til Morgenbladets nye serie om privatlivet. Den er full av form, men desto fattigere på innhold. Eller er den ikke det – er det bare jeg som ikke har skjønt poenget: At det er formen som er det nye innholdet?
For det er det han sier, eller hva?
«Du må kunne fortelle hva som helst til hvem som helst, hvis det må til.» Slik lyder sitatet som Morgenbladet har framhevet på det dobbeltsidige oppslaget. Man skvetter litt, siden man på oppslaget foran nettopp har lest et langt intervju med Richard Sennett om hva som skjer med intimitetstyranniet i de sosiale medienes tidsalder. Sennett er vel og merke ikke dømmende til verken twitter eller Facebook, han er bare spørrende: Hva skjer når det offentlige rom blir kroppsløst, når vi ikke lenger møtes ansikt til ansikt?
Det tror jeg er et viktig spørsmål, som Gulliksens tekst gir en god anledning til å bore dypere i.
«Du må ikke være så redd for at det du bærer på er privat, at du ikke kan dele det med andre,» sier Gulliksen. Han mener antakelig ikke at du skal twitre om det, men hva er egentlig forskjellen på det og å fortelle det i Morgenbladet? «Du må kunne fortelle hva som helst til hvem som helst, hvis det må til. Det avgjørende er hvordan du sier det, fordi hvordan er avgjørende for hva det gjør med deg, det du sier.»
Problemet med å sette formen foran innholdet på denne måten – å hevde at hvordan er viktigere enn både hva og hvem – er at form ikke er en stabil størrelse. Hva som er god form – i estetisk forstand til forskjell fra ergonomisk – er konstant oppe til revisjon, og bestemmes av grupper som til enhver tid strides om den rådende tidsånden.
Gulliksens artikkel demonstrer dette godt: Den er bygd opp som en variasjon over en formfullendt setning som han støtte på en gang i en lærebok, og som gjorde slik inntrykk på ham at han aldri har glemt den: «Jeg kler på meg litt, og gråter litt, og kler på meg litt til.» Setningen handler om en funksjonshemmet som heroisk insisterer på å kle på seg uten hjelp. Gulliksen analyserer den som om han skulle bedrevet en nærlesning av Shakespeare, men det har ingen betydning for ham hvem som har uttalt den. Han er ikke engang sikker på om han husker den riktig, og han tar seg ikke bryet med å verifisere det. Hvilket underbygger mitt poeng: Det er mottakeren som bestemmer hva som er formfullendt.
Etter å ha brukt halve artikkelen på denne betraktningen om formens forrang, leverer Gulliksen sitt innhold: En privat historie som han tydeligvis mener kan deles med offentligheten fordi han som avsender har kontroll på formen, og dermed blir den upersonlig og allmenngyldig.
Det han avslører er ikke helt presist beskrevet, det mangler navn og adresser og datoer, men det høres ut som et samlivsbrudd. «Livet forandret seg for meg, det var noe som gikk i stykker, og det var ikke til å bære, trodde jeg …» Jeg går ut fra at alle som kjenner ham og barna hans og barnas mor, vet alt om hva som har skjedd. Vi andre trenger ikke vite, ja, vi vil vel helst ikke vite, eller hva?
Det som sjenerer i hvert fall meg som leser, er det intime. Han foretar ikke en full striptease som Knausgård og Larsson og Solstad (Solstad til Se og Hør: «Jeg har vært en dårlig far og drukket hver dag i 47 år»), men han kler av seg litt. Og så ler han litt, i den forstand at han ufarliggjør det. Kjærester burde ikke utlevere hverandre, sier han, eller hva? «Og samtidig: Hvorfor ikke?»
Det er den uutholdelige lettheten i dette «hvorfor ikke?» som gir oss et glimt av baksiden av medaljen. For er det virkelig et godt råd til folk, i realityserienes og de sosiale medienes tidsalder, at de skal snakke om hva som helst til hvem som helst, hvis det må til? Trenger vi ikke heller en advarsel om at dette ikke er en lek for amatører? Har vi ingen som helst bruk for et privat rom lenger?
Hvis du setter ditt privatliv i offentlig spill, skjer to ting: For det første er reglene slik at bordet fanger. Når du har lagt kortet ditt, kan du ikke trekke det tilbake. (Med mindre du er kunstner, da. Frode Saugestad kan si han skriver for pengene den ene dagen, og trekke det tilbake som ironi dagen etter …). Og for det andre er reglene ustabile. Du kan mene det er et trumfkort du legger, men hvis de andre ikke liker det, kan reglene endres med tilbakevirkende kraft.
Jeg vet ikke om det er noe sånt Tom Egil Hverven tenker på når han i sin omtale av Litteraturhusets program Nådeløse menn (sic!) advarer om at ærlighet ikke alltid varer lengst (Klassekampen 15. mai). Ærlighet er en stor klisjé i samtidskulturen, sier Hverven. Men han tåler blottingen når den gis en kunstnerisk form, som hos Stig Larsson og Karl Ove Knausgård.
Og som Gulliksen sier: Hvorfor ikke? Er det så farlig?
Tja. Er det ikke for det første litt problematisk hvordan de romantiserer det? Solstad gjør for eksempel drikkingen til en plikt. «Jeg mener at en mann som åpenbart har et talent for å skrive, noe som egentlig ikke er så vanlig, han har en forpliktelse overfor dette, som må veies opp mot det å være far.» (Solstad til VG 13.3.13). Og Stig Larsson går enda lenger: «Kan jag förbättra det som jag har skrivit med hjälp av amfetamin, är det min förbannade plikt at göra det.»
Og for det andre, hvordan trekker vi grensen mellom diktergeniet og almuen? Hvem vil ikke bli berømt nå som vi alle tilbys, ikke 15 minutters berømmelse som Warhol sa, men 10 sekunders berømmelse på Snapchat? Hvis jeg graver dypt nok i meg selv, så finner sikkert også jeg noe allmenngyldig som det nærmest blir en forpliktelse å dele? (Knausgård: «Jo lenger inn i deg selv du går, jo nærmere kommer du andre.»)
Heller ikke Hverven er i stand til å definere presist hvilke regler som gjelder, så hvem skal bestemme? Gulliksen legger ansvaret på den enkelte: «Det avgjørende er hvordan du sier det, fordi hvordan er avgjørende for hva det gjør med deg, det du sier. /…/Hvis du er heldig, skikkelig heldig, så kan du kanskje si noe som ligner Jeg kler på meg litt, og gråter litt, og kler på meg litt til.»
Så lenge vi holder oss til kunstfeltet, treffer dette spikeren på hodet: Du kan forvandle din private smerte til kunst, men bare hvis du lykkes med å gi det den riktige formen. Men hvis vi innbiller oss at det samme kan anvendes på oss vanlige hverdagsmennesker, kan hammeren knapt treffe tommelen med større styrke. Hvis de andre ikke «liker» det du «deler», så defineres du ut av fellesskapet hurtigere og mer brutalt enn under noen tidligere mediehimmel.
Jeg tror for øvrig denne utfordringen er større for fellesskapet enn for individet. Å tilpasse sinnet til omgivelsenes krav er den letteste sak av verden. Å tilpasse kroppen er litt mer smertefullt, men har du ikke råd til plastiske operasjoner, så fins det alltid en app for det, som hjelper deg å framstå på Instagram på en likandes måte. Men hva slags offentlighet ender vi opp med på denne måten? «Å opprettholde fellesskapet blir et mål i seg selv,» skrev Sennett i The Fall of Public Man så langt tilbake som i 1977. «Å støte ut dem som ikke virkelig er med, blir fellesskapets hovedanliggende.»
Den som har lest så langt, vil forstå at jeg er uenig med Gulliksen om hvor tyngdepunktet bør ligge i triangelet hva – hvem – hvordan. Det er slett ikke hvordan som er avgjørende, det er hvem. I førmoderne tid skriftet man for presten, under moderniteten betrodde man seg til psykologen. Begge hadde et begrep om taushetsplikt. I internettets tidsalder, da offentligheten ifølge Sennett er i ferd med å bli kroppsløs, avlegger vi våre regnskap på Facebooks tidslinje.
Vi kler av oss litt. Og så ler vi litt. Og så kler vi av oss litt til.
Vera Lie
Vera Lie er et pseudonym
for en forlagsansatt.
Hun har skrevet to romaner
og twitrer som @veratlie og blogger på www.natsiden.no
Les også kommentar av Georg Apenes og intervju med forfatteren Stig Larsson i ukens avis.