«Da Gudmund Hernes ville ha en 'myndig og kyndig' lærer på kateteret, ble han møtt med en enstemmig protest.»
SKOLEPOLITIKK
I Morgenbladet 23.august leser vi at Lektorlagsleder Gro E. Paulsens ønsker å holde på og rehabilitere den gamle gymnas- og realskolelektoren, og videre at det er en nær samstemt enighet om at lærernes fagkunnskap må styrkes. På tross av all sympati kan man lett bli grepet av en art oppgitthet. For her mangler faktisk noe helt avgjørende.
Den siste lektor i sin tradisjonelle skikkelse var sikkert den ulykkelige Elias Rukla i Dag Solstads Genanse og verdighet. Som lærer ble han ikke forsvart av noen andre enn forfatteren selv. Han trosset alle de daværende og nåværende pedagogiske normer der han på kateteret kjedet sine elever til døde med en langdryg gjennomgang av Ibsens Vildanden.
Men hans pedagogikk inneholdt likevel noe vesentlig som allerede den gang – det var i 1994, året for Reform 94 – var håpløst foreldet, nemlig en idé, eller nærmest en innforståtthet, om nasjonal dannelse, det vil si kjennskap til en av alle anerkjent litterær kanon. Den eneste som kanskje hadde sans for dette var statsråden selv, Gudmund Hernes, han som sto bak reformen. Verden er full av paradokser. Kanon var ikke for Rukla identisk med hans litterære preferanser, men han respekterte den som den institusjon den var. Skolen er et konglomerat av fag, og den fagvitenskapelig godkjente kunnskap spriker i alle retninger. Man kan ikke legge sammen bitene til et sammenhengende bilde som i et puslespill. Den fremtidige skolen med alle de kunnskapsrike lærere vil ikke ha noe organiserende prinsipp. Rukla var en sen representant for en skole med det nasjonale fellesskap som et slikt prinsipp, litt lenger tilbake kanskje også religionen.
Årets 200-årsjubilant Ivar Aasen har i sin diktning et særdeles sterkt konsentrat av nasjon, natur og religion, og i noe mer utspedd utgave finner vi det i hele vår litterære tradisjon. Ingenting tyder på at dette var Ruklas favorittbrygg, men han holdt tilstrekkelig på litterær tradisjon til at hans skole hang sammen.
Og så én ting til, og det er ikke det minst vesentlige. Rukla ynder å kalle seg «samfunnsmenneske» og er knyttet til den offentlige samtalen. Han er ikke en ren estetiker. Den offentlige samtalen i små og store offentligheter er like nødvendig for ham som den luften han puster i. Ruklas tragedie er at denne samtalen har brutt sammen. Språket har splittet seg i to ulike sfærer, reklame og PR på den ene siden og vitenskapelig rasjonalitet på den andre, og de lar seg ikke forene, slik det skjer i det litterære språk. Hans venn, filosofen Corneliussen, velger reklamen og kapitalismen. Siden er kommunikasjonsrådgiverne, som de så pent heter, blitt allestedsnærværende.
Da Gudmund Hernes ville ha en «myndig og kyndig» lærer på kateteret, ble han møtt med en enstemmig protest fra fagpedagoger og lærerorganisasjoner. Dette var gammeldags pedagogikk. Nå var det samarbeid som gjaldt, og vi fikk prosjektarbeid og ansvar for egen læring. Richard Sennett, han med «intimitetstyranniet», én av verdens fremste arbeidslivsforskere, skriver i sin Corrosion of Character (merk tittelen!) at den moderne kapitalismen fokuserer på «teamwork»: «it is an ethos of work which remains on the surface of experience. Teamwork is the group practice of demeaning superficiality» (side 99). De som frontet den moderne pedagogikken da Rukla strevet med å få opp paraplyen sin, kan gjerne ha vært sosialister, men som Hegel pekte på, det finnes en historiens list! Hva har den i ermet nå?
Per Tore Dalen
Cand. philol. og pensjonert lektor