«Vetlesen synes å føye seg inn i rekken av intellektuelle som i denne saken bedriver fjerndiagnostisering.»
BREIVIK-DOMMEN
Arne Johan Vetlesen presenterer et omfattende forsøk på å forstå Anders Behring Breiviks psyke i Morgenbladet 13. september. Han tar utgangspunkt i det Hegel, blant annet inspirert av Goethes romaner, kalte de «skjønne sjeler».
Noe av Hegels poeng med denne syrlige karakteristikken var at et menneske kan bli så besatt av sin egen edle karakter at antikkens ideal om det godvakre slår om i sin motsetning, ondskapen. Det skjer når man etter selvdyrkende, sosial avsondrethet tar skrittet over i handling, uten hensyn til de mindre edle mennesker man allerede har distansert seg så ettertrykkelig fra.
Vetlesen mener at dette forklarer hvordan Breivik foretok tilregnelige valg som gradvis resulterte i selvpåført galskap: Hegels analyse «lar oss fastholde at aktørens beslutning om å begå ugjerningen berettiger oss i å anse ham som ansvarlig», samtidig som beslutningen kan ha ledet over i galskap «forstått som tap av evne til å orientere seg moralsk i en sosial virkelighet».
Den siste formuleringen sammenfaller med mine egne synspunkter i Morgenbladet 11. juli («Etisk galskap?»), der jeg skriver at Breivik synes å mangle enhver moralsk, sosial realitetssans. Men hvordan kan Vetlesen vite at det som ledet Breivik ut i galskapen var et tilregnelig valg og ikke for eksempel en framskridende, arvelig betinget sinnslidelse?
Hegel beskriver en personlighetstype som gjerne kan tjene til å belyse tilfellet Breivik, og andre litterært inspirerte typologier kunne vært trukket inn. Ta for eksempel Cervantes’ Don Quijote – mange har sett en slående parallell mellom denne Ridder av den bedrøvelige skikkelse og Breiviks positur som den perfekte ridder. Men kan man slutte fra det at den fiktive personen Don Quijote var gal til at Breivik var gal? Da kunne man bare satt seg i sofaen med en roman i stedet for å ta seg bryet med en psykiatrisk vurdering av det konkrete enkeltmennesket Anders Behring Breivik.
Når så Vetlesen åpner for at Breivik var utilregnelig i gjerningsøyeblikket, måtte det for det første hatt konsekvenser for omgangen med ham under og etter rettssaken. For det andre støtter det faktisk opp om hva psykiaterne Husby og Sørheim framhevet som diagnosens kjerne: Breivik mente seg berettiget til å bestemme over liv og død i kraft av sin posisjon i en ikke-eksisterende organisasjon. Det skiller ham fra de fleste ideologisk motiverte massemordere.
Eller hva skal vi si om et menneske som på egen hånd planla å drepe tusen mennesker i Oslo sentrum som et «festfyrverkeri» for sitt politiske manifest? Det ville verken Hitler, Stalin eller Pol Pot ha gjort. Til det var de rett og slett for rasjonelle.
Slike overveielser mener jeg tilsier at vi som legfolk ikke hadde noen grunn til å trekke Husby/Sørheims diagnose i tvil. Det er beklagelig at Vetlesen, gjennom artikkelens avslutningsavsnitt, synes å føye seg inn i rekken av intellektuelle som i denne saken bedriver fjerndiagnostisering ved hjelp av generell personlighetstypologi.
Truls Wyller
Professor, filosofisk institutt, NTNU