«De fleste vil lese dette som en sedvanlig dissing av samtidskunst.»
KUNST
Sonja Krohn ramser ironisk opp oppskriften på suksess hvis man skal stille ut på Kunstnernes Hus. «Man tager en lyseblå glamourkjole med slep, ett par høyhælte sko, rød leppestift, ett papirark og en medspiller …» Lenger kommer hun ikke, før vi skjønner at det ikke er en beskrivelse, men en dom.
De fleste vil lese dette som en sedvanlig dissing av samtidskunst. Men de som har vært på Kunstnernes Hus i det siste, vil forstå at Krohn refererer til Marianne Heiers åpningsperformance på utstillingen Orfeus.
Performancen er et gjenspill av en scene fra G.D. Greens The Juror. Kunstspekulanten Zack kommer slentrende nedover trappen, avbryter åpningstalen og frister med økonomisk frihet. Heier er kunstneren, og spiller samtidig kunstneren, den som eier en annen slags frihet, som blir forsøkt kjøpt.
Heier gjør dermed åpningen til en scene, til noe uselvfølgelig. Noe unaturlig. Omtrent som en åpning ofte føles. Performancen handler ikke bare om pengenes snikende jerngrep om kunsten. Den peker også på et teatralsk og vesentlig ubehag ved hele situasjonen: utstillingsåpningen.
Dette minner oss på at kulturer, om de heter Partiet, Pressen, Oslo eller Kunstscenen, alle er farlige i måten de tar seg selv for gitt på. For de er slett ikke bare gode, men også alltid mangelfulle og delvis undertrykkende, og de står ofte i fare for å tro at de er hele verden. I Sonja Krohns surmagede kommentar i Morgenbladet sist uke ble dette relativt store temaet redusert til: «… hvori utstilleren på festlig vis later som hun tar avstand fra seg selv og hele evenemanget.»
Det feigeste er at Krohn ikke nevner kunstnerens navn. Hun skriver om en av våre mest profilerte kunstnere, bruker hersketeknikker som var de kopiert ut av en lærebok, og har ikke engang pondus til å stå ansikt til ansikt med den hun latterliggjør.
Kanskje hun mener teksten er et festlig, ironiserende og skarpt blikk på kunsten som før var så ekte, men nå er så tilgjort? Det er lett å drite ut kunst i et land hvor nesten ingen kan noe om det. Derfor er det trist å lese dette av en så bra kunstner som Sonja Krohn. Hun er jo ingen hvemsomhelst.
Hadde Krohn giddet å sette seg inn i utstillingen, eller kunstnerens intensjon, kunne leserbrevet hennes beriket det store kunstrommet, også om det var dødelig kritisk. Friksjon gir varme.
En så tydelig kunstner som Heier tar plass i offentligheten, og utsetter seg dermed for offentlighetens blikk. Jeg vil ikke ha henne fredet. Men heller ikke kneblet.
Beathe C. Rønning
Billedkunstner