Debatt

Hva er riktig spørsmål?

Debatt om humaniora-rapporten er velkommen. Men den må begynne med skikkelig lesning.

Humanister kan ikke løse humanioras utfordringer alene. Samarbeid og åpen diskusjon er nødvendig for å forme humanioras fremtid. Som vi skriver i rapporten «Hva skal vi med humaniora?» er vi avhengige av å inngå i «et større, kollektivt prosjekt», som også må omfatte næringslivsfolk, politikere, byråkrater, for ikke å snakke om akademikere fra andre fagfelt.

Takk derfor til Knut Olav Åmås og Bernt Hagtvet som engasjerte seg allerede på lanseringsseminaret og i forrige ukes Morgenbladet, før de hadde hatt mulighet til å lese. Rapporten kan lastes ned gratis fra Fritt Ords nettsider. Den er skrevet for å leses. For ett sted må altså diskusjonen begynne.

Men det finnes også dem som helst vil avblåse diskusjonen før den i det hele tatt har fått liv. I sin forbausende fremstilling av rapporten, påstår Minervas Nils August Andresen at vi «først og fremst» ønsker oss «mer penger, flere stillinger i akademia, og flere stillinger utenfor akademia».

Dette kan han ikke ha lest hos oss. Rapporten handler ikke om nye stillinger, verken i akademia eller utenfor. Ingen steder «insisterer» vi på at humaniora må få mer penger. Snarere peker vi på muligheter og tilbud, på tiltak som hver for seg kan bidra til å styrke humaniora, både som vitenskap blant andre vitenskaper og som bidragsyter til en levende offentlighet. Tiltakene er ment som en verktøykasse for ulike aktører. Noen grep må tas på nasjonalt, politisk og byråkratisk nivå, mange kan overlates til lokale initiativ. Bare noen få krever friske penger.

Ifølge Andresen er rapporten også full av «endetidstegn». Men vi konstaterer i stedet at humaniora er omgitt av en slående «velvilje», og at alle vi snakket med synes å være enige om at «samfunnet har behov for humanistisk kunnskap!». Den generelle velviljen vi har møtt, blant annet hos de 13 aktørene fra ulike samfunns­sfærer som vi intervjuet, er imidlertid på paradoksalt vis knyttet til marginaliseringen av de humanistiske fagene, og dermed også til krisen de befinner seg i – en krise vi altså først og fremst forstår som en mulighet for nytenkning.

Minerva-redaktørens tekst tyder på at han tar på seg et tyngende og samtidig litt overraskende ansvar: å forsvare status quo. Hvorfor? På vegne av hvem? I Andresens verden finnes det «nyttige» fag som marinteknologi og mer «unyttige» fag, som de humanistiske. Sånn har det vært, og sånn vil det tilsynelatende bli.

Dermed gjør Andresen felles sak med humanister som hardnakket benekter at det gir mening å snakke om humanioras nytte. Men for denne strategien, enten den forvaltes av fagenes tradisjonalister eller av Andresen, er tiden i ferd med å renne ut. Gjennomgangen av det norske forsknings- og undervisningssystemet, en av flere sentrale deler av rapporten som Andresen ikke viser interesse for, dokumenterer situasjonen tydelig.

Strategien har ikke gitt Forskningsrådet de nødvendige argumenter til å fremme humanioras potensial i forsknings­systemet. Den har ikke bedret humanisters arbeidslivsrelevans. For øvrig er det ingen tilfeldighet, slik Andresen hevder, at instituttsektoren nesten bare består av samfunnsvitere og teknologer. Det er en virkning både av etterkrigstidens vitenskapssyn og av departementenes hang til kortsiktighet og manglende evne til nytenkning om sine egne kunnskapsbehov.

Rapportens empiriske undersøkelser følges opp med en diskusjon av fire områder der humanioras legitimitet settes på prøve: offentlighet og dannelse, det nasjonale og det globale, nytte og beredskap, vitenskapssyn og egenart. Dessverre overser Andresen også det meste av dette når han noe livstrett avviser konklusjonene som «gamle» og «dogmatiske». Vi vil i all beskjedenhet mene at både kunnskapsgrunnlaget vi etablerer og resonnementene som følger, er nye i norsk sammenheng. De har dessuten implikasjoner vi håper andre lesere vil kunne gjenkjenne.

Rapporten er altså ment som en begynnelse til debatt. Men god debatt starter med skikkelig lesning og rimelig gjengivelse. Det ville vært flott om Andresen høynet presisjonsnivået og ellers bidro med egne synspunkter. Vi er oppriktig nysgjerrige. For hva er alternativet til «business as usual», gitt at slikt skulle være ønskelig? Hva er riktig spørsmål?

Alle underskriverne er forfattere av rapporten «Hva skal vi med humaniora?»

Mer fra Debatt