«Landene har lært å fremme vekst gjennom selektiv undertrykkelse av friheter.»
Innenfor samfunnsforskningen har det lenge pågått en debatt om forholdet mellom demokrati og økonomisk utvikling.
Kritikere har hevdet at selv om demokrati var viktig for økonomisk utvikling i Vesten, er ikke dette nødvendigvis sant for dagens utviklingsland. Faktisk, hevder kritikerne, vil for tidlig innføring av demokrati heller hindre økonomisk utvikling. Derfor bør man vente til økonomien har nådd et visst nivå og en viss robusthet, før man trygt kan innføre demokrati. Forhastet innføring av demokrati vil føre til at landet vil lide under korrupte byråkrater, grådige private aktører og fagforeninger som krever urimelig høye lønninger. Alt dette i en stat som ikke er sterk nok til å stå imot kravene.
India, verdens største demokrati, er et land som for tiden er plaget av slike antatte demokratiske defekter og svak politisk styring. Ifølge The Economist bruker landets myndigheter penger på politiske bestikkelser i form av subsidier som skviser private aktører ut av markedet, uten at pengene når frem til landets fattige.
Dette, vil kritikerne hevde, er bevis på at disiplinert styring er nødvendig. Som eksempler på dette blir Kina, Sør-Korea og Singapore trukket frem. Når økonomisk utvikling er på plass og grunnleggende behov er dekket, vil folk bli oppmerksomme på demokratiske verdier. Økonomisk vekst vil skape en middelklasse som etter hvert vil kreve politiske friheter og kontroll over eget liv. Dermed vil økonomisk vekst føre til demokratisk utvikling. Man fremmer demokrati ved å fremme økonomi.
Andre er imidlertid skeptiske til antakelsen om en slik automatikk, og peker på hvordan den forventede demokratiseringsprosessen har uteblitt i flere hurtig voksende regimer, som nettopp Kina og Singapore. En forklaring har vært at myndighetene i disse landene har lært hvordan man kan fremme økonomisk vekst gjennom selektiv undertrykkelse av politiske friheter, ved kun å begrense politiske friheter som er nødvendig for etableringen av en effektiv opposisjon, men som ikke er nødvendig for økonomisk vekst.
I Kina har myndighetene svekket opposisjonen gjennom effektiv sensurering av internett. Selv om begrensning av politiske friheter ikke er direkte knyttet til økonomisk vekst, har man også påvist at å begrense disse faktisk er dyrere enn å tillate dem. Ironisk nok kan strukturene som kreves for å opprettholde et autoritært regime undergrave de økonomiske fordelene det skal fremme.
En annen erklært fordel ved slike regimer er at de evner å skjære gjennom med strenge budsjettbegrensninger, noe demokratiske land angivelig sliter med, slik man nå ser i India. Det viser seg imidlertid at dette ikke alltid er tilfelle. Sør-Korea er et interessant eksempel i denne sammenheng.
Det har vært argumentert med at landets økonomiske suksess var bygget på politiske programmer basert på konsensus mellom regjeringen og landets mektigste økonomiske aktører. Når den gjensidige nytten av disse programmene ikke lenger gjorde seg gjeldende, mistet myndighetene «kontrollen» over privat sektor. Politisk inkludering, et demokratisk kjerneprinsipp, var helt nødvendig for landets økonomiske suksess.
Når det kommer til økonomiske prestasjoner, kan det være farlig å la seg blinde av noen få suksesshistorier. Som The Economist poengterte: «Hvis diktatorer gjorde land rike, ville Afrika vært en økonomisk koloss.» Tar man en titt på Asia, vil man heller ikke kunne si at de autoritære landene India er omgitt av har gjort det særlig godt økonomisk. Pakistan ble rangert som nummer 155 av 167 på The Economist Intelligent Units demokrati-indeks for 2012, og kan dermed trygt ansees som autoritært. Siden 1990 har landet hatt en gjennomsnittlig vekst på 1,8 prosent. Nabolandet India er rangert som Asias mest demokratiske land, og har i samme periode hatt gjennomsnittlig årlig vekst på 4,7 prosent.
Det kan dermed være misvisende å avfeie demokratisk styring som ineffektiv og tilbøyelig til dårlige økonomiske avgjørelser, da dette ikke er et fenomen direkte knyttet til styreformen. At India lider under dårlig styring er ikke det samme som at landet gjorde et dårlig valg ved å innføre demokrati. Snarere tvert imot.
Forskere som har sammenliknet fattige regimer med fattige demokratier finner at de demokratiske statene i utvalget gjør det langt bedre økonomisk enn sine autoritære naboer. Argumentet om at demokrati og økonomisk utvikling er uforenelige holder ikke vann.
Hvis det videre er slik at demokrati er ønskelig i seg selv, bør strategien om at autokratiske regimer skal fremme en slik styreform revurderes, da det heller viser seg at de nettopp kan undergrave demokratisering til tross for økonomisk vekst. Man kan, kanskje lite overraskende, ikke stole på at autoritære styrer vil bringe demokrati på banen. Argumentet om at økonomisk vekst må komme først kan raskt bli et argument for å opprettholde autoritære regimer, ikke minst i øynene til regimene selv.
Kathinka Evertsen
Masterstudent, Sciences Po