Sommeren 1968 fikk min far et reisestipend og reiste til Alaska og Canada i fire måneder. Min mor satt igjen hjemme med tre små barn og svært lite penger. Jeg var sju år og skjønte nok aldri hvor trangt vi hadde det den sommeren, ikke før jeg fikk lese brevene foreldrene mine sendte til hverandre.
De gamle brevene ble oppbevart i en svart dameveske, og moren min ga meg denne vesken for rundt fem år siden. Jeg satt og leste dem en hel dag, de gjorde et sterkt inntrykk, og så mistet jeg dem. Jeg aner ikke hva som skjedde med dem, og jeg har ennå ikke funnet dem. For to år siden fortalte jeg denne historien på en Oktoberfest, og da sier en kollega til meg: «Men de brevene må du jo skrive selv, Line.»
Dette var historien jeg fortalte i de to første intervjuene jeg ga da den nye romanen min, Sommer uten brev, skulle lanseres. Det er en sann historie, og den fungerer som en inngang til romanen. Var det kollegaen som fikk meg til å skrive? Selvfølgelig ikke. Har jeg prøvd å rekonstruere brevene? Det har jeg heller ikke. Men ville jeg skrevet denne boken uten å ha lest de brevene? Neppe.
I stedet for å fortelle om brevene kunne jeg fortalt at jeg skrev denne boken med en følelse av tap. Det var vinter ute, det snødde og snødde mens jeg satt inne og diktet om en sørlandssommer, det er slik jeg tenker tilbake på det, og mens jeg skrev, skjønte jeg at boken handlet like mye om mitt eget brutte ekteskap. Den handlet om å bli forlatt. Det er også en sann historie om denne boken, for meg er den sannere, men den virker veldig privat, og den egner seg ikke så godt i et avisintervju.
Ofte ser man at anmeldere går i flokk. Det etablerer seg noen sannheter rundt bøkene som kommer ut, og når disse sannhetene gjentas ofte nok, blir de nærmest uangripelige. At vi som er forfattere også bidrar til å sementere lesningen av bøkene våre, har jeg ikke tatt fullt innover meg før nå i sommer.
De to anmelderne som tjuvstartet og anmeldte romanen min før den kom ut, hadde ikke forberedt seg ved å lese intervjuer. De leste en roman, og de leste uten oppskrift på hvordan boken skulle leses. Begge var opptatt av at jeg gikk tilbake til sommeren 1968, en tid man ikke kan nevne uten å skape en rekke assosiasjoner, selv om det også var en helt vanlig sommer for de fleste i Norge. Anmelderen i Dag og Tid konkluderte med at boken var fort glemt, mens Dagens Næringsliv så ut til å få mer ut av den.
Så kom boken ut, og Dagbladet ville ha et intervju. Journalisten ville gjerne at jeg skulle snakke om idylliseringen av 60-tallets husmorrolle blant en del unge i dag. Også det er en inngang til denne boken. Jeg skriver om en kvinne som sliter, det er lite idyll å spore. Kunne jeg tenke meg å snakke om det?
Jeg kjenner ingen forfatter som har råd til å si nei til et lanseringsintervju i Dagbladet, og jeg hadde ikke noe imot å snakke om dette temaet. Jeg har blant annet stor sans for Marta Breen og den debatten hun startet i vår – etter at min egen bok var ferdig skrevet. Jeg sier ingenting i det intervjuet som jeg ikke står inne for, men jeg forstod nok ikke hvor sterkt det skulle prege lesningen av boken min.
Så å si alle anmelderne etterpå har vært positive, men de har også tydelig forholdt seg til mine uttalelser om husmorrollen og latt lesingen styres av dem. Jeg kjente på en uro rundt dette, men jeg kjenner også igjen en bortskjemt forfatter når jeg ser henne i speilet, så det var en uro jeg nokså enkelt kunne døyve. Helt til Bernhard Ellefsen i Morgenbladet viste hvor galt det kan gå når man leser en roman som et saksinnlegg i en pågående debatt.
«Med et skjebnetungt tidsbilde skal vår tids begeistrede husmødre bevisstgjøres,» lyder ingressen hans. Deretter viser han til lanseringsintervjuet med Dagbladet og slår fast at hensikten med boken er «liksom å riste fornuft i dem som later til å ha glemt hvordan det egentlig var». «Ønsket om å bevisstgjøre leserne kan ikke alene forsyne Sommer uten brev med mobiliserende eller vaneutfordrende kraft», heter det.
Han har altså lest dette som en politisk roman som har et ønske om å bevisstgjøre leserne. Han åpner ikke for at teksten kan ha andre nyanser. Men hvor har han denne tolkningen fra? Ikke fra romanen. Den har aldri, ikke et øyeblikk, hatt som målsetting å bevisstgjøre leserne om husmødrenes trange liv på 1960-tallet. Han har det bare fra lanseringsintervjuet hvor jeg snakker om noen politiske tendenser i dag, og lufter noen tanker som passer inn i et tabloid format.
Selvfølgelig hadde kvinnene et trangt livsrom på 1960-tallet. Det er åpenbart. Det var derfor kvinnekampen kom med så stor kraft på 1970-tallet. Å slå fast det, i vår tid, er på mange måter å slå inn åpne dører. Jeg registrerer at en del unge kvinner likevel tar nokså lett på hardt tilkjempede privilegier, men det ligger meg ikke veldig tungt på hjertet å omvende dem. Jeg mener at de tar en personlig sjanse og er temmelig naive, men det kunne aldri falle meg inn å skrive en hel roman for å riste fornuft inn i dem. Tanken er helt fremmed.
Det jeg sier i intervjuet med Dagbladet, er en av flere mulige innganger til denne boken. Det er en historie som konstrueres i etterkant, en vinkel som passer denne avisen og denne journalisten. Men det er ikke sannheten om romanen min, like lite som det er sannheten at min kollegas kommentar på en forlagsfest fikk meg til å skrive, eller at romanen handler om mitt eget ekteskap. Alt er bare fliker av et forsøk på å konstruere en fortelling rundt romanen, et forsøk på å hjelpe den ut i verden. Det er det som er rammene for et lanseringsintervju, og hittil har jeg faktisk trodd at profesjonelle kritikere kjente disse spillereglene. Jeg har trodd at mennesker som lever av å lese, ville forstå at en roman og et lanseringsintervju er to forskjellige sjangere.
Line Baugstø Forfatter